THE GROGANS «Find Me A Cloud» (C.W. Records)

Den australske rockbrønnen må være temmelig nær å flomme over for tida. Kan det være noe med lynnet til disse etterkommerne av britiske banditter, som gjør at rocken har så gode vekstvilkår der nede? Eller vanner de kanskje jorda med pils? Australske strømforsyninger tåler i alle fall en del juling, mens trender som preger «bransjen» her nord ignoreres av det upretensiøse folket down under.

The Grogans, fra rockuniversets nye hovedstad Melbourne, er allerede en rutinert gjeng, men samtidig et nytt bekjentskap for min del. Trioens siste album, «Find Me A Cloud», er som en twistpose stappfull av deilige rockbomber av forskjellig karakter.

Vi får litt boogierock. Litt garasje. Litt surf. Litt kosmisk americana. Alt du trenger til en fest med de morsomste, galeste og minst pripne medlemmene av omgangskretsen, med andre ord.

Bandet byr i tillegg på noen perler med mørkere humør. «Heads in the Sand» er kjellerpsykedelia med gitarriff du håper vil bli repetert inn i det uendelige. «Overheat» er en powerballade i garasjerockens ånd. Man hører nærmest tårene trille under luggen av bollesveisen, som ristes i takt med beaten.

The Standells, The Black Lips, Hoodoo Gurus og The Band; The Grogans har sugd til seg næring fra alle disse heltene. Og resultatet er strålende.

THE DWARVES «Concept Album» (Greedy Records)

The Dwarves gir ikke ut album. De kaster dem rett i trynet på folk, med et jævelunge-glis attåt. Og jeg må innrømme at jeg elsker disse gærningene mer og mer, for hver gang de stikker sine ufornuftige tryner fram.

Som de sier selv: Ingen har bygd bruer The Dwarves ikke har klart å brenne ned. Ingen har lagd regler de ikke har klart å bryte.

På deres ferske album rir The Dwarves videre i karakterene som punkens siste outlaws. De er gjengen som slipper unna med alt andre band ville ha blitt kansellert for. Siden konsensus, «korrekte» holdninger og voksenstemmer er noe som bryter totalt med rockens natur, anser jeg også amerikanerne som et viktig band. Vi er jo her for å det gøy, for faen.

At frontmann og bandsjef Blag Dahlia (alias Blag Jesus, Blag Stallion og Blag the Ripper) nærmer seg 60, og har både kreativiteten og fandenivoldskheten intakt, gir meg økt tro på menneskeheten som helhet.

Blag har fortsatt auraen til en snørrunge med sjarm. Du vet, han fyren som alltid har de smarteste replikkene. Han som dukker unna alle slag som kommer. At eks-QOTSA og Kyuss-bassist Nick Oliveri innimellom får slippe løs sine demoner bak mikken, gjør Sigvart Dagsland-faktoren, om mulig, enda lavere.

Herr Dahlia er fortsatt en låtskriver med et bredere repertoar enn alle andre punks. «Dead To Me» er en frisk surflåt, mens «You Lose We Win» kombinerer et thrash metal-riff med slidegitar. «Feeling Great» er pur pop med den typiske, bisarre, rett og slett «dwarvske» stanken over seg.

Etter 40 år i manesjen er The Dwarves er verdens minst kjedelige band. Her hoster de opp 20 nye låter med buksa full av maur, et blikk som lyser av ugagn.

FULL TIME MEN «Part Time Job» (Yep Roc Records)

Det er en helvetes jobb, men noen må gjøre den. Og gjennom 80-tallet fikk ikke fire av medlemmene i fabelaktige The Fleshtones nok super-rock (bandets selvdøpte sjanger) i dagjobben. Gitarist/sanger Keith Streng og kompisene måtte ha mer, og Full Time Men var født.

Nå er endelig sideprosjektets samlede verker, som utgjør 20 låter, samlet på ett brett. At glemte gullkorn som «I Got Wheels», «Critical List», «We Were Using», «High On Drugs» med flere endelig får skinne, gir meg fornyet tro på vår digitale tidsalder.

Full Time Men bør nemlig være garantister for friksjon på dansegulvet, omsetningsrekord i baren og knirking fra soverommet. «Part Time Job» er fylt av energisk rock uten holdbarhetsdato. Lista over assosierte bandmedlemmer bør gi en pekepinn på hvordan dette låter.

Blant bidragsyterne finner vi Peter Buck og Scott McCaughey R.E.M., samt «norske» The No Ones – som ga ut et glimrende popalbum tidligere i år. Gjesteopptredener fra Jeff Connoly (Lyres), Dave Faulkner (Hoodoo Gurus), Stiv Bators (Dead Boys) og The Fleshtones’ egen Peter Zaremba gjør festen til typen alle skryter av å ha vært med på.

GHOST WOMAN «Hindsight is 50/50» (Full Time Hobby)

Den tredje kanonskiva på under halvannet år? Ja, det er mulig. Hva Ghost Woman spiser til frokost aner jeg ikke, men det er antitesen til dritt som kommer ut hver gang multiinstrumentalist Evan Uschenko setter seg ned med gitar, trommer og mikrofoner.

Inntoget til trommis og medkomponist Ille van Dessel har endret litt på uttrykket til det som nå er duoen Ghost Woman. Popfaktoren er lavere enn tidligere, og det er tydeligere fokus på rytme og atmosfære – som viser seg å funke overraskende bra.

Gjennom 40 minutter hører vi ekko av de villeste sidene til en elektrisk Neil Young, Rowland S. Howard og 13th Floor Elevators-duoen Roky Erickson/Stacy Sutherland, i drønnene som kommer utav gitaren til Uschenko.

Fans av The Black Angels kan bare nikke anerkjennende til at Ghost Woman har tatt over den amerikanske neo-psykedelia- tronen, etter å ha lyttet seg igjennom «Alright Alright».

Det er en gotisk vibb over dette. Heldigvis graver ikke duoen seg helt ned i gropa. De gir musikken nok oksygen til å være interessant også for utenforstående. Selv om det er mye seig kverning på gitarriff, og blues blir en vel så korrekt beskrivelse som rock, av den hypnotiske repetisjonen, er det også melodi der inne i mørket. Dette er ikke musikk å nynne på, men messe med til.

PLEASUREWOOD «They Live» (Farfalla Records)

Her strekker man muligens rockbegrepet litt, men såpass kødding med konseptet må man tåle da det tross alt ikke er noe patentert begrep vi snakker om. På debutplata til Pleasurewood brukes gitar, bass, trommer, tangenter og diverse til å smekke ut den mest funky instrumentalmusikken på denne sida av Lafayette Afro Rock Band og The Budos Band.

Det er faktisk en engelsk duo, der navnene er for meg ukjente Anthony Donje og Paul Elliott, som har kokt sammen denne herligheten. På tross av få komponenter er det mye musikk å plaske rundt i.

Disse britene har åpenbart en dragning mot soundtracks fra 60- og 70-tallet. Lukker man øynene, kommer bilder av mystiske helter, sleske spioner og lettkledde nymfer fram. Indisk psykedelia og 80-talls synthmusikk er en del av bildet. Trommebeaten er gjennomgående kontant, beinhard funk utført med jazza fingerspissfølelse. Aaah, nå kan helga bare komme.