MIMMI «Titanic» (Subsonic Society Audio)

At musikk, og da gjerne i sammenhengen albumformatet tilbyr, er en reise har blitt en loslitt klisjé som gjerne tas i bruk for å «booste» verdien til det kunstneriske uttrykket.

I Mimmi Tambas tilfelle er reise derimot en god beskrivelse av det mektig store verket hun nå ruller ut. «Titanic» er del to av en trilogi, der de første delene av puslespillet ble lagt med albumet «Semper Eadem» i 2020.

Konseptmessig beveger vi oss gjennom Mimmis drømmeverden på dette nye albumet. Heldigvis er drømmene håndfaste på den måten at historiene med foreldre, venner og elskere – og ikke minst, selvet – er spekket med følelser man kan kjenne seg igjen i.

Den kraftfulle pophymnen «Where Have You Been» er et avspark på albumet som virkelig suger deg inn. Og er det noe som kjennetegner Mimmis kunstnerskap, så er det at døra er høy og porten er vid – for å sitere en kjent salme. Samtidig som Mimmi viser en sjangerløse tilnærming, ligger popmusikken i bunnen av mange melodier.

«Nothing» har et mykt slør av mystikk over seg, mens «Tonight» er tyggisen som holder ekstra lenge på smaken, der man slafser og nynner om hverandre, trippende nedover gata. At begge disse er valgt ut til å reklamere for albumet, som singler, må ha vært planleggingsprosessens klareste slam dunk. Musikalsk sett er «Titanic»-albumet en slags Noahs ark der mange uttrykk samles, men i tillegg formerer seg. Resultatet er en rekke bastarder med uventede og fascinerende trekk. I løpet av 14 spor rekker man aldri å kjede seg.

«Everybody Else» er som en komprimert opera, med en beat attåt. Kombinasjonen av de afrikanskinspirerte trommene og den kalde elektronikken dreier på smart vis hjulet i historien rundt, før det hele avsluttes som en vise i forvridd vaudeville-stil.

Som vokalist er Mimmi, bokstavelig talt, stor. Hun er en myk pop-, blåøyd soul- og kraftfull operasanger i ett. Mimmi legger alt i hvert eneste pust og hver eneste stavelse. Denne enorme intensiteten gjør historiene hardtslående.

Utfordringen til Mimmi er at hun noen ganger gaper over for mye. At musikken krever mye tygging, og flere turer rundt i lytterens mentale fordøyelsessystem, er helt topp. Samtidig savner jeg, som på forløperen «Semper Eadem», en visuell bit for å danne et komplett bilde. Både i enkeltlåter, og for totalitetens del.

Jeg får noen ganger følelsen av å lytte til musikk skrevet for en forestilling, i større grad enn for et album. At «Semper Eadem» i januar har première som teateroppsetning forsterker inntrykket av at vi på «Titanic»-albumet ikke gis tilgang til alle lagene i den kunstneriske løken.

Samtidig er det en fordel med dette. Man kan «skrelle sin egen løk», altså skape sin egen drømmeverden, og etter hvert oppleve hvordan den skiller seg fra artistens versjon – om «Titanic» ender opp på scenen i annet enn rent konsertformat.

Mimmi, som selv har fingeravtrykk på en rekke tangentinstrumenter, har hentet inn noen svært kompetente medspillere til arbeidslaget i studio. Dette betaler seg i et sjeldent bredt lydbilde. Det veksles fra organisk til elektronisk, og fra stillferdig til tungt orkestrert.

I tillegg til god instrumentell bistand fra medprodusent Vegard Kleftås Sleipnes gir spesielt Geir Sundstøl (strengeinstrumenter), Anders Møller (perkusjon) og Ole Henrik Moe (strykere) musikken et litt større og mer fargerikt kosmos å boltre seg i. Eirik Fjeldes håndtering av kirkeorgelet løfter «Ann Nicole» opp til en sakral avslutning på «Titanic».

Mimmi er en uredd og tilsynelatende nysgjerrig kunstner. Denne andre delen av hennes albumtrilogi er, til tross for tittelen, det motsatte av et musikalsk forlis. Jeg er spent på hvordan Mimmi skal snurpe sammen dette ambisiøse prosjektet på den avsluttende plata.

Det er, som nevnt, et mektig verk hun er i ferd med å rulle ut her.