Nordlysfestivalen
«New Religion» - Danseforestilling
Hålogaland Teater
Produsent: Mathilde Caeyers
Dansekunstnere: Synne Maria Lundesgaard, Karianne Andreassen, Eirik Dreyer Sellevoll, Stian Bergdølmo og Marit Meløe
Musikk: Alexander Aarøen Pedersen
Nordlysfestivalens åpningsnummer «New Religion», ei rein danseforestilling på Hålogaland Teater. Tidlig går det opp for meg at om dans var et fremmedspråk, ville jeg nok fått like dårlig karakter som i tysk på ungdomsskolen. Men imponert ble jeg, uansett.
Kulissene består av seks fire meter høye, transparente vegger som beveger seg i ulike tempo, skifter formasjon og farger – og som på den måten skaper og styrer rommet de fem dyktige danserne beveger seg i. På seg har de hvite drakter med detaljer som gir dem et nakent preg – det organiske i danserne møter det mekaniske i veggene.
Hva er fri vilje i et høyteknologisk samfunn? Svaret jeg leter etter ligger i hvordan danserne dikteres rundt i labyrinten av vegger, i takt med dystopisk musikk med varierende intensitet og lydnivå. Sakte og fort danser eller går de rundt og forbi hindrene, av og til fanget på innsiden, av og til på utsiden, med kroppsbevegelser som vitner om et forsøk på flukt fra det som styrer dem.
En verden som av og til beveger seg deprimerende sakte, og av og til eksploderer med en ubehagelig intensiv og altoppslukende styrke. Et skapt ubehag som kritiserer teknologien som fanger oss i alt vi gjør.
Danserne på scenen kan sine greier. Bevegeligheten, utholdenheten, rytmen og samspillet er upåklagelig hele vegen. Den samlede opplevelsen av forestillinga er veldig god – men for ei som finner mer mening i ord enn i dans ble det tidvis vanskelig å forstå alle elementene. Det fine er kanskje nettopp det, at meninga her må defineres i eget hode, men det krevdes noen timer fundering for å ende opp med ei.
Debatten om teknologiens utvikling og dens påvirkning på mennesket går stadig. Vi står opp om morgenen etter krav fra vekkerklokka. Hundre ganger i løpet av dagen trekkes hånda mot mobilen for å sjekke siste nytt i våre «sosiale» medier. På butikken erstattes kassene med selvbetjening. Posten kommer i større grad digitalt. Bilene kjører snart av seg selv.
Flere av ungene jeg kjenner sitter heller inne og spiller IPad enn å gå ut og klatre i trær. Gjennom koronapandemien har teknologien tatt over de fysiske menneskemøtene jeg ellers ville fått gjennom studiene. Kjenner jeg på en enorm avmaktsfølelse i møtet med hverdagen? Nja. Jeg tenker kanskje ikke nok over det – før jeg gjennom forestillinga tvinges til det.
Tidvis syntes jeg tida gikk sakte i et kanskje noe fargeløst og monotont univers (som åpenbart var litt av meninga), og jeg ble derfor overraska da førtifem minutter plutselig var over på rekordtid. Jeg må rett og slett ha vært oppslukt hele vegen – og ut av salen var jeg både veldig fornøyd og litt forvirra. Akkurat den følelsen jeg liker at kunst gir meg.