Og da lurer dere selvsagt på om hvem i alle dager alle disse artistene som spiller er, hvilke skiver du bør sjekke ut med dem, og hva du skal se opp for. Klart du gjør!

Det er selvsagt ingen som helst slags grunn til å bli desperat av den grunn, for den kloke, snille, superbe, nydelige og meddelsomme mannen Egon Holstad har allerede gjort jobben for deg, og vil – tradisjonen tro – guide deg nennsomt gjennom programmet. For en drømmemann, han Egon!

Telegrafbukta

kl. 17.30 SENJAHOPEN

De er jaggu noe for seg selv, bandet med det både tøffe og harry navnet (ja, det er en kombo som lett lar seg forene). På sitt mest rølpete og tøysete en rock’n’roll-blanding av K.M. Myrland og Knutsen og Ludvigsen, på sitt mest sublime et nordnorskspråklig Dr. Feelgood flasket opp på musikk fra den amerikanske prærien.

Det ene utelukker heller ikke det andre, og nettopp denne hybriden av sjarkromantisk karikatursymbolikk og seriøse låter om alt fra død i nære relasjoner til selvironiske spark, toppet med ømme love ballads, er det som gjør Senjahopen til et ettertraktet band på festivalhimmelen.

Som kollega Helge Skog skrev i anmeldelsen av «Himmel og hav» (2016): «Musikken på «Himmel og hav» er preget av frihet og fryktløshet. Refrengene er iørefallende uten å være horete, og Senjahopen evner å være folkelige på både naturlig og intelligent vis, også musikalsk».

Anbefalt skive: «Himmel og hav» (2016), primært på grunn av tittelen. Vi er jo i Bukta, for schwingende!

Se opp for: Sjefredaktør i Nordlys, Helge Nitteberg, for når ordet Senja dukker opp, våkner alltid hvert fiber i hans kropp, og særlig etter at Finnsnes og Lenvik ble en del av storkommunen Senja. Derfor vil han entre scenen midt under konserten, avbryte bandet og så kjøre listemaraton på egne lister over fotballspillere fra Finnsnes.

«De 17 beste FIL-venstrebackene med blødende fotsopp», «De 13 mest omstridte overgangene med FIL-spillere som ikke bruker grønn tannbørste», «Samtlige FIL-spillere med fornavn, mellomnavn eller etternavn som begynner på F, I eller L» og «FIL-Indreløpere som liker kokos-Twist aller best». Dernest vil alle blant publikum, som venter tålmodig og hører på alle listene, bli deltagere på det som viser seg å bli verdens lengste konsert noensinne.

kl. 19.10 GRAVEYARD

Dette er tredje gang det svenske bandet spiller på Bukta. Forrige gang, i 2016, skrev en satans klok man følgende i en forhåndspresentasjon ikke ulik denne: «Det har gått to album siden Graveyard sto på samme scene. Da hadde de «Hisingen Blues» som siste album i ermet, et album jeg stadig kommer tilbake til, et rockalbum så fabelaktig i all sin prakt at det nesten er teit. Men bare nesten.

Graveyard spiller hard rock med klare vink til syttitallet, der alt fra Led Zeppelin, Deep Purple og Black Sabbath til Cream, Thin Lizzy, Lynyrd Skynyrd og _____ (tilfør det du mener mangler) danner bakteppet for referanser. Å kalle det retrorock blir derimot meningsløst, all den tid all rock kan spores tilbake til bluesen.

Men Graveyard er forbanna dyktige på det de driver med, og har et ganske skarpt og cleant sound, sammenlignet med mange av deres tyngre åndsbrødre. Vokalist Joakim Nilsson synger som Fanden sjøl står bak ham med pisk, og bandet lesser på med gitarer og eminente arrangementer. Graveyard spiller rock’n’roll. Og de er jævlig gode på det».

Altså, er det mulig å skrive noe så presist og bra? Imponerende!

Anbefalt skive: Det står mellom «Innocence & Decadence» og «Hisingen Blues», men jeg går for sistnevnte. Den skiva er pinadø raff, altså.

Se opp for: Malplasserte og forvirrede satanrockere som har kommet inn på området fordi de tror Bukta nå plutselig har blitt et gravsted, og nå er de her utelukkende for å velte gravsteiner. I stedet blir de bakbundet og tjoret fast i tunge og sleipe fjæresteiner, ved hjelp av gjørmete slengbukser fra Graveyard-fansen, og slepet ned i fjæra, langt under flomålet, til tonene av en applauderende og lystig moshpit fra de lokale krabbene som bor der til vanlig.

kl. 20.50 IDLES

Det begynner å bli noen fullmåner siden Bristol var det hippeste av det hippe inne musikkens verden, men med tunge og hyllede navn som Portishead, Massive Attack og Tricky – alle fra byen sørvest – ble det arnestedet for det litt forvridde genrebegrepet trip hop.

Idles er ikke trip hop, ikke i det hele tatt, men snarere heller et hardtslående rock’n’roll-band som vanskelig lar seg plassere i noen spesifikk undergenre. Faktisk er dette så viktig at bandet en rekke ganger har måttet gå ut og ta avstand fra alle slags rare merkelapper som er kastet etter dem. Det eneste de kan enes om, er at de er fly, hakke forbanna.

De spiller hard og catchy rock, der man hører elementer fra alt fra The Clash og Joy Divison, til tidlig The National og, ja, Tricky. Med masse tørrvittig, britisk humor i beltet og lastebillass med sinne, bærer det bud om alt annet enn kjedsomhet og døll føling i fjæra.

Anbefalt skive: De har gitt ut fire skiver siden 2017. Sjekk først og fremst ut fjorårets «Crawler».

Se opp for: Høyre-topp Anne Berit Figenschau. Hun mener som kjent at den eneste grunnen til at det overhodet bor folk i Tromsø, er turister. Og når det kommer turister fra Selveste Bristol hit, og det er tusenvis av folk i Bukta, vil hun få sine antagelser hardt bekreftet. Derfor vil hun marsjere frem og tilbake foran scenen med et banner som har påskriften «Hva skulle vi gjort uten Idles? Sku vi ha bært pønkebåtan og vaska måsesjiten sjøl?»

kl. 22.30 DUMDUM BOYS

De er så store, så uangripelige, så legendarisk og så coole at her må jeg låne noen fryktelig glupe ord fra en liveanmeldelse av dem her i Tromsø for tre år siden, for liksom å yte dem optimal rettferdighet:

«De er et fascinerende fenomen, DumDum Boys. De startet på topp, og så har de bare blitt værende der. Fansen deres er eldre enn før, og det er nok så som så med nyrekruttering i massene, men hvem bryr seg om det, så lenge man kan ha det så sinnssykt gøy sammen med dem?

DumDum Boys er fortsatt noe av det beste vi har som ruller der ute på veien. Dra å se dem mens din egen helse tillater det. Bandet selv viser nemlig ingen tegn til materialtretthet eller slitasje. Totalt uangripelig, übercoolt og suverent».

Altså, bedre kan det knapt sies! En fjetret, engelsk musikkjournalist skulle på slutten av nittitallet beskrive hvordan DumDum Boys låt live. «Som to bulldosere som har sex, der den ene ikke har lyst» (fritt etter hukommelsen). Han var inne på noe.

Anbefalt skive: «Blodig Alvor (NaNaNaNaNa)» (1988). «Fant frimann», «Lunch i det grønne», «Arme riddere», «Sherwoodskogen», «Blodig alvor», «Kunne vært verre», «Fort gjort», «En vill en», «Papirsang», «Idyll». For ei helt sjuk låtrekke. Say no more.

Se opp for: Thorbjørn Jagland, forhenværende partisekretær, utenriksminister, stortingspresident og statsminister. Han er nemlig lei av norske rockband som ikke orienterer seg ut mot Europa, og da synes han det å synge på norsk er noe skikkelig tullball. Han vil derfor hoppe opp på scenen, avbryte konserten og proklamere at hvis ikke minst 36,9 prosent av publikum er enige med ham om at DumDum umiddelbart begynner å synge på flamsk, eller avslutte konserten, skal han bare bli kastet på havet, til måsene. Se deretter opp for fenomener som genererer onomatopoetikonet «plask!»

Paradisbukta

kl. 18.20 DANIEL ROMANO

Daniel Romano er rett og slett et geni, enten vi snakker studioskiver (som han pøser ut i et heseblesende tempo), eller det er hva denne tornadoen gjør fra ei scene. Som ehhh … noen har skrevet før: «Musikken hans oser kvalitet. Romano tryller frem de lekreste collager av hundre år med populærmusikk, med kameleonske krumspring og nesten kriminell autentisitet. Alltid dedikert, lidenskapelig, leken og motivert – både musikalsk og politisk. Pop, rock, soul og country smeltes sammen til en romanosk eliksir som ikke ligner på noe annet. Herregud, for et privilegium å leve i hans samtid».

Jeg er faen meg peise enig. Ferske rapporter fra Kristiansand og Oslo er av det mildt sagt ekstatiske slaget. Dette kan fort bli en konsert av de sjeldne, der man deler befolkningen opp i to kategorier: De som var der, og alle de andre knallisene som gjorde noe annet, hva nå enn slags uvesentligheter de holdt på med.

Anbefalt skive: Han har jo gitt ut et tosifret antall skiver bare de to siste årene, men med en pistol mot tinningen, og beskjed om å plukke ett album, går jeg for det helt prikkfri mesterverket «Mosey» (2016).

Se opp for: Musikkjournalister som, fulle av usjarmerende selvnytelse og narsissistisk runke-runke-selvdigging, som svinser rundt på området etter konserten og brøler gutturalt «HVA VAR DET JEG SA?!?!?» Og da er det selvsagt fritt frem å sparke i legg, for det er som kjent noe av det aller verste som finnes. Selvnytende musikkjournalister, altså.

kl. 20.00 TEAM ME

Indieyndlingene var på alles lepper allerede etter kort tids eksistens. Debutalbumet «To The Treetops!» (2011) fikk full pott i en haug norske aviser, i et sjeldent og mer eller mindre samstemt Yatzy-o-rama. NME kalte dem sågar «one of their 10 new favorite bands» ved årsoppsummeringen.

Suksessen ville ingen enda ta og i løpet av et par år hadde spilt på alt fra Roskildefestivalen, Hovefestivalen, Latitude UK, Dour-festivalen i Belgia, Parades De Coura i Portugal og Haldern Pop Festival i Tyskland, Sout By South West-festivalen i Austin, Texas og så videre.

I 2015 var det derimot bom stopp, og bandet ble oppløst, men når folkedypet skriker høyt nok etter mer, lar det seg ikke stoppe, og i 2019 var de plutselig tilbake med ny singel, før pandemien kom og kødda det til. Den lot de seg heller ikke stoppe av, og nå er de altså endelig klare for festivalsommeren.

Anbefalt skive: «To The Treetops!» (2011), selvsagt!

Se opp for: Gunnar Wilhelmsen, ordføreren i Tromsø. Han har hengt seg helt opp i bandnavnet, som han mener er en jævla rip off av hans eget valgkampmotto «Alle lamme alle!», og dette vil han selvsagt ikke la gå upåaktet hen. Derfor vil han stå foran scenen med en megafon og rope «Gi mæ en A! Gi mæ en lle lamme alle! Ka bli dét? LAMMELAMMELAMME!»

kl. 21.45 Trond Andreassen & Valentourettes

Trond, altså. Han er cool, han! Og han er en av verdens beste rockvokalister. I hele verden. Da han, helt fra intet, kom inni manesjen igjen med Valentourettes som backingband, var det en himla smart og flott musikkjournalist som skrev følgende:

«Trond har i to tiår vært en av landets beste rockvokalister, gjennom diverse band og prosjekt. Først i Creambabes, som senere muterte til Ricochets, et band som hugget seg inn i berget med tre skiver av skyhøy kvalitet, før det hele var over. Deretter ble det to kjappe album med Navigators, et band litt streitere i uttrykket, men likevel med masse sting og pondus. Jeg elsker begge platene deres.

Dette er hard rock fremført av folk som omtrent ikke har gjort annet; som puster rock, tenker rock og spiller rock, mens trender og bølger og nye genrebetegnelser får svirre fritt rundt dem til deres totale likegyldighet. Takk og lov. Alt må ikke være nyskapende heller. Derfor trenger vi forfattere som skriver med språk og bokstaver vi kjenner, akkurat som vi trenger uforfalsket rock’n’roll, kjærlig og bøllete forvaltet av dem som kan og elsker det. Det er viktig. Det føles iallfall slik».

At det er mulig å skrive noe så bra! Sukk, man blir rørt.

Anbefalt skive: De har bare gitt ei, den formidable knallerten «Alt på en gang». Hør den. Kjøp den. Digg den.

Se opp for: Måser! For nå er det etterlatenskaper fra menneskeføde over hele Telegrafbukta, og som alle vet har nå disse kjipe og ondskapsfugle småtassene passert oss i næringskjeden, og hele helga har de bare ventet med å angripe. Nå vil de sette inn det Hitchcock-brutale dødsstøtet. De kommer derfor først til å spise matrestene våre, så spiser de alle publikummerne, dernest hele festivalledelsen, før de glupske og illsinte runder av det hele med å spise artistene til dessert.

Takk for denne gang, Bukta. Takk for alt!