JULIE ALAPNES – Hagefestn, 18.08.2023
Dette er litt av en hummer-og-kanarikveld, tenker jeg idet Julie Alapnes entrer scenen. Men etter å ha fått rista litt på både luggen og ræva under kveldens to første konserter, viser det seg å passe ypperlig med en liten hvilerett. Altså, før det tok helt av mot slutten av opptredenen.
Fjorårets flotte album «Helleristning» ble nominert til en Spellemann, og det er disse låtene vi hovedsakelig får servert under Hagefestn.
Tittelsporet sørger for en mektig innledning. Det låter såpass tungt og massivt at Alapnes må spille fele med spisse albuer, for å bølle seg litt plass i drønnet som kommer ut av høyttalerne.
Ektemann og Alapnes’ mer eller mindre faste samarbeidspartner Halvard Rundberg – et velkjent fjes fra Violet Road og mange tidligere bandprosjekter – trør selvsagt også til på scenen.
Ja, det som på avstand ser ut som en dritsvær gammel koffert, er faktisk et trøorgel. Og den særegne lyden er viktig idet de første tonene av den villvakre «Støa» omkranser oss.
Å lage musikk med en slik klar og sterk mystikk kan ikke være lett. Å formidle denne mystikken ut til et festivalpublikum – det må være enda vanskeligere. Det er nummeret før man kjenner sjøsprøyten i trynet, og vi snakker komisk bra timing idet en måse flyr over bakgården og leverer et skikkelig gaul idet siste tone runger ut fra scenen.
Blir man ikke Nord-Norge-romantiker av dette, da fortjener man evig husarrest i naustet.
Og tror du ikke «Naustet» blir et av kveldens soleklare høydepunkter? Det er interessant å høre Alapnes fra scenen forklare at hun bare måtte lage en melodi, for å kunne synge denne udødelige teksten ført i penna av kvaløyværingen Lars Berg. Felespilleren fra Tromsø er nemlig sjeldent flink til å gi gamle tekster nytt liv ved å transformere dem til viser.
Instrumentalmusikk er heller ingen fiende denne fredagskvelden. Om vi hadde fått høre «Lille Chicago» under musikktimene (eller var det i gym?) gjennom grunnskolen – da hadde jeg ikke vokst opp med et så traumatisk forhold til reinlender.
I maskinrommet holder Wetle Holte definitivt koken, bak sitt trommesett. Altaværingen Petter Carlsen gir musikken en unik touch med sin barytongitar. Han løfter melodiene med sine koringer, og løfter humøret til publikum mellom låtene.
Julie og bandet kjører premiere på en låt som må være definisjonen av «dans på lokalet». Resten av konserten gir gjengen full hendel, og pumper ut folkrock i den mest bokstavelige forstand. De høster ikke høflig, men hjertelig, jubel og applaus fra de fremmøtte.
Etter en relativt rolig start ender det med et smell, og dette var en smart måte dele inn og bygge opp settet på. Med denne trioen i ryggen har Julie Alapnes funnet et jævlig fint format for sine konserter. Om de fortsetter å levere som på Hagefestn bør konsert- og festivalinvitasjonene strømme på.