nonne «Omf!» (Slog Records)
Den raffe duoen har gått fra å være et friskt og annerledes pust i byens rockfauna til å være Det Store Håpet. Etter først å ha gitt ut noen digitale singler, nærmest i det skjulte, har de jevnt og trutt bygget seg opp som et mer målbevisst og ambisiøst band med visjoner.
Konsertene deres har også økt i hyppighet, både på hjemme- og bortebane. Det tidvis glitrende musikalske moderskipet Great People, der nonne utgjør/utgjorde rytmeseksjonen, er for lengst forbigått av utbryterne. I fjor spilte de på nachspiel på byen-konseptet til Buktafestivalen. I år er de satt opp i hovedprogrammet. Det er både rett, logisk og fortjent.
nonne holder på med noe vi har ikke akkurat har vært bortskjemt med i Tromsø, nemlig synthbasert, elektronisk psychedelia-rock, der låtene mer er monotone kaskader av dronete riff og kvernende loops.
Det betyr derimot ikke at formelen er ukjent. nonne føyer seg derimot fint i rekken av gromme, utenlandske slektninger som tidligere er nevnt i omtalene av dem her på huset, og da snakker vi om attråverdige og stilige åndsbrødre som The Brian Jonestown Massacre, Sonic Boom/Spacemen 3, Black Angels og uunngåelige The Jesus And Mary Chain, samt små drypp av madchester-navn som Stone Roses og tidlig The Charlatans. New Order og Joy Division er også navn jeg vil anta de har lånt ørene sine til. Alle er i hvert fall ment som flammende kompliment til det de holder på med.
De digitale singlene og fjorårets EP, «Frem og tilbake», har jeg spilt mye. Forventningene til den fulle skiva har vært høye. Heldigvis innfrir de også. Skiva, med den spretne tittelen «Omf!» (det er i det hele tatt for liten bruk av onomatopoetikon i platetitler og bandnavn), er bare en forlengelse av det de har holdt på med hele tiden.
Låtene duver og svever ut i rommet, gitarriffene er suggererende og vokalen ligger silkemykt over psychedeliateppet som pumpes ut av synthesizer og trommemaskiner.
De to singlene, dansbare og lystige og Kraftwerk-assosiative «Om igjen» og den tyngre og slemmere storebroren «Kun en passasjer», er begge plassert på det som blir B-siden på skiva (gitt at rekkefølgen er rett på den linken jeg har fått tilsendt), noe som virker litt merkelig, da begge er svært fornuftige og opplagte singlevalg.
Jeg er dessuten veldig fan av å vise frem gullet tidlig i ei skive. Men slikt kan man jo bestemme selv digitalt. På vinyl er det verre.
Å høre albumet i sin helhet er ganske utfordrende, og mange vil nok oppleve materialet som ganske monotont og gjentagende, siden det langt mellom popelementene her. Avslutningssporet «Leve for alltid» føles nettopp som en liten evighet (og det er attpåtil kanskje meningen, at det er nettopp den følelsen de ønsker å mane frem?), hvor man skal være ganske glad i musikalsk syre fra før for å trenge inn i den.
Jeg kunne ønsket at de dro litt mer på inni flere av låtene, at det føltes mer støyende, at det var litt grisete og farlig i flekkene. Tidvis synes jeg rett og slett at det låter for snilt. Som heltinnen Chrissie Hynde så klokt sa: «Remember you’re in a rock’n’roll band. It’s not «Fuck me», it’s «Fuck You»!».
Live får de heller gønne mer på og skitne det hele litt til. Det er likevel ikke et stort problem, men jeg håper neste skive, som allerede er under innspilling (jippi for produktive band!) går mer mot den farlige veien enn det trygge. Man kan heller ikke kalle plateselskapet for Slog records uten å grise det litt til i miksen.
Da Sunshine Reverberation begynte å støylegge byen med frisk, fengende og psykedelisk rock for 6-7 år siden, var de ganske alene om det. Nå har de nå fått selskap av både Aromatic Ooze og denne klosterbeboende duoen. Det spirer og gror i den psykedeliske hagen her i nord nå, og det er selvsagt svært gledelig, attpåtil når det våres, knoppene spretter og måsene knuller i gatene.