LARS LILLO STENBERG «Everything Is Relative» (Drabant)

Først ut er den ukeferske og engelskspråklige soloskiva til deLillos-sjefen, et album som har blitt riktig så fint. Ideen om å gjøre denne skiva, og hvordan den skulle gjøres, er visstnok unnfanget av den smått myteomspunne, legendariske låtskriveren, produsenten og – ikke minst – bergenseren Hans Petter «HP» Gundersen, en mann som har beriket norsk musikkliv med både soloskiver og musikalske bidrag for et utall andre artister i flere mannsaldre.

Han ville ta med seg Stenberg til Statene og lage det vi så upresist kaller ei americana-skive med denne høyt skattede låtskriveren og tekstforfatteren, som har gledet og sjarmert Norge med kvalitetsskiver i hele fem forskjellige tiår, helt fra bautaen og debuten «Suser avgårde» (1986) til ‘Lillos strålende fjorårsplate «Evige dager». Katalogen er enorm, både med deLillos og diverse prosjekt, også under eget navn. Han er konstant produktiv.

Stenbergs største bidrag til den norske sangboka er først og fremst assosiert til hans norskspråklige tekster, fremført med hans neilyoungske vokal, der lette hverdagsbetraktninger, snurrige og tørrhumoristiske spark blandes med eksistensielle og angstfylte sjelevreng.

At han nå kaster seg engelsken i vold får likevel neppe noen til å brøle «JUDAS!» fra bakerste seterad. For det første har han drevet på med dette i over 30 år i sitt eminente Neil Young-hyllestprosjekt Young Neils. For det andre har musikken hans alltid hatt minst én fot i den amerikanske musikkarven, som ei storslagen blanding av Alf Prøysen og Neil Young.

Her har HP gått all in som produsent, og med bidrag fra sitt store nettverk av brillefine musikere over there. Celebre gjester som Loudon Wainwright III, Jason Hiller og Marty Rifkin bidrar med vokal, bass, keys og steelgitar, og det låter utrolig uanstrengt og livsbejaende lett. Produksjonen har masse luft i seg og Stenberg synger sedvanlig fint. Strålende, dette, på et tolvlåters album ribbet for daukjøtt.

BLACK BATS «Stay Dead» (Cactus Records)

Som absolutt alle for lengst vet, har Feedback et eget korrespondentkontor i Melbourne, Australia, der våre korrespondenter stadig gir oss tips om hva som rører seg av gullkantet musikk down under, et av de viktigste land for tilblivelse av raff musikk, på hele kloden.

Black Bats er fra samme by som vårt korrespondentkontor ligger, og var opprinnelig et énmannsband, jaget fremover av den notoriske eksentrikeren David Houston, men tok etter hvert form av en kvartett, og dette er deres tredje skive på fire år. Begge de første er knall; plater som kverner ut halvt monoton, halvt melodiøs, poprock med psykedeliske undertoner.

Evigreferansetunge Brian Jonestown Massacre spøker hele tiden i kulissene, men for dem som har fulgt den psykedeliske aussie-scenen sultent (og hvem har vel ikke dét?) de siste 10-15 årene, vil man også sende tankestreif til et flott band som The Dolly Rocker Movement (hvis 2010-mesterverk «Our Days Mind the Tyme» reutgis på vinyl i disse dager).

Tidligere i sommer kom den helt enorme singelen, den duvende, suggererende og hektende «The Reprise of Apache» (en slags oppfølger til «Apache Ghost» fra 2019), og nå er altså hele albumet her, med den oppløftende gladlakstittelen «Stay Dead». Houston maner frem låtene med den dype og kule stemmen sin, på flere lag av gitarer, klassisk bass/tromme-komp og syra saksofoner. Det låter helt superbt. Den vanskelige tredjeskiva var visst ikke vrien i det hele tatt. Australia, altså. Sukk.

TURNPIKE TROUBADOURS «A Cat in the Rain» (Thirty Tigers)

Oklahoma-sekstetten har holdt på i snart tjue år, og dette er deres sjette album siden starten. De spilte inn de første skivene sine fort og gæli’, bare for å ha noe å selge på de talløse konsertene sine, men ble etter hvert mer konvensjonelle og produserte etter hvert som høye listeplasseringer og et stadig voksende publikum tillot det. De har gått den lange veien, fra små klubber og låvefester, til større teaterlokaler og til stadioner.

De har liksom vært et navn helt der ute i bildekanten, som jeg ikke har ofret mye oppmerksomhet, men med dette forholdsvis ferske albumet i hendene, har jeg dykket ned i hele katalogen. Det er mye fint å finne der, for all del, men det er ingen av skivene som tåler å måle kreftene med denne, og det er i grunn nok å la to låter alene fra albumet ta opp kampen mot resten av det de har laget. Er de noen som husker tredjeskivea til det skotske folkrockbandet Cosmic Rough Riders («Enjoy the Melodic Sunshine»)? De heldige vil iallfall garantert like denne også.

Åpningssporet «Mean Old Sun» er fengslende, crispy og glassklar folk/countryrock. Sekstetten er dritgode å spille, og der steel, fiolin, masse gitarer og frontfigur Evan Felkers stemme pumper ut den velspilte og velsmidde musikken slik omtrent bare amerikanere (og Hellbillies) kan.

Låten «Lucille» er en god kandidat til årets låt, en låt en kompis av meg så vakkert kalte «så enormt høstete og fin», og adjektiviseringen av høst som et sound er helt presist. Låten er historiefortelling på sitt ypperste, og har ei av årets mest briljante linjer, med «Oh, lonesome feels better in motion».

Bandet var for få år siden oppløst. Felker hadde pådratt seg et galopperende rusproblem, og de måtte stadig kansellere konserter. Da han etter hvert fikk orden på livet sitt, samlet bandet seg igjen, og som et digert venneklapp på skuldra hans, bestemte de seg for å gå i studio igjen. Det skal både bandet, Felker og vi lyttere være særs takknemlige for, for dette er ei skive jeg allerede ei uke etter release kan si at kommer til å stå seg i mange år fremover. I hvert fall de sterkeste sporene.

GRACIEHORSE «L.A. Shit» (Wharf Cat Records)

Helt ukjent for meg, denne, helt til en kjenning tipset meg om den for en måneds tid siden (skiva kom i mai). Takk og lov kom tipset, for plata har siden vært en gjenganger i strømmede plater. Skiva er den første jeg hører av henne (hvis ordentlige navn er Gracie Jackson), de foregående må spas opp, og litt research sendte meg til hennes tidligere band, Fat Creeps, som høres ut som Pixies/Breeders 20 år etterpå.

Dette er noe helt annet. Hun kaller selv plata for kosmisk country, uten at det helt gir mening, men det er i hvert fall et album som spenner mellom pop, americana/country, som om Liz Phair skulle ramlet over alle skivene til The Sadies. Hennes nesten kokett tilgjorte stemme kan være en utfordring, men jeg synes det låter helt innenfor på alle vis. Jeg digger den til og med.

Skiva har blitt til over en tiårsperiode, som en slags selvbiografisk vandring i Los Angeles, der hun tidvis er selvutleverende, sårbar og tander, før hun i neste øyeblikk snerrer til med humoristisk snert og sleivbemerkninger. De ni låtene er lekkert dandert over en halvtime og har gjennomgående høyt nivå. «What I’m Missing» er platas høydepunkt og en låt som også vil knive om pallplass i år. Episk vakkert.

THE WRONG SOCIETY «Down With» (TWS)

«Åh, dere skriver altfor, altfor lite om kanonbra og spenstig garasjerock spilt av tyske gubber fra Hamburg som forsøker å høres ut som et kjellerband med tenåringer fra England i 1964, og som spiller inn låtene sine i kjelleren til bestemoren til ett av medlemmene sine! Skjerp dere!». Der har dere et typisk leserbrev som daglig ramler inn i innboksen vår. Og da kan vi selvsagt ikke være dårligere enn at vi leverer tilbake.

The Wrong Society tikker inn på alle punkt nevnt over. De er attpåtil fra min tyske favorittby, Hamburg. Bandet spiller urklassisk garasjerock, med surklende farfisaorgel, og låter som The Cynics krysset med et mollstemt Thee Mighty Caecars, som i stedet for å være rasende på alt og alle heller er stappfulle av utrøstelig kjærlighetssorg, en sorg som – i tillegg til de slemme eksdamene/typene – får gjennomgå med fuzzgitarer og grovskårne, fjonge og ellevilt sterke låter. Takk til skranglefanten Casper for tips.

Turn on, tune in, drop out!