«Gudmor Britt»

Venninnen til moren din, som du ikke har sett snurten av siden hun ga deg en konvolutt med gavekort på Taras til konfirmasjonen.

Hun har garantert ikke kjøpt billetter på grunn av noen av bandene, da verken Åge Aleksandersen eller Jørn Hoel er en del av årets lineup, men for å «treffe kjentfolk».

Britt sitter gjerne helst på bordene bak lydteltet og smaker seg gjennom alle rettene, og ikke minst Buktas rødvin. Noe som promoteres langt mindre enn festivalens mye omtalte øl.

Hun kler seg bestandig etter været, og allværsjakken i kombinasjon med Devold-longsen og høye, røde sjøstøvler er obligatorisk, selv i 20 plussgrader. Det gjelder også for den varmende, tova ølholderen hun kjøpte på Åsgård-messa i desember i fjor.

«Hate-Hallvard»

Hallvard er en mann tidlig i sekstiårene som pleier å snike seg inn på Bukta, ved å grave seg ned på området to dager før de begynner å rigge der. Hallvard skriver avisinnlegg på mobiltelefon og sender dem rundt til alle aviser han finner adressene til. Han klager på alle, og i særdeleshet de som klager, som han klager ekstra mye på.

Dette er hans spesialitet; å skrive harmdirrende leserinnlegg der han klager på folk som klager, hvor forbanna selvmotsigende han synes dette er og generelt hvor teit det er å klage. Han vet ikke om noe som er teitere enn å klage, og dette skriver han derfor lange, ufokuserte og usammenhengende klageinnlegg om.

I år har han tenkt å klage på musikken, maten, ølet, utsikten, været (for varmt), anmeldelsene i avisene, Bukta-ledelsen, de frivillige, trærne og fjæresteinene, alt frest ut i et langt innlegg, skrevet i et hattefokk og sendt uten å tenke i det hele tatt. Det viktigste er at det blir reaksjoner. Og at han får fem, seks likes på Facebook. Da er livet verdt å leve.

«Hipster-Helle»

Helle går først og fremst på festivaler for å vifte med sin retro rumpetaske og ta kule insta-bilder. Selv om hun rent musikalsk føler seg mer hjemme på Rakettnatt kan hun gjerne slurpe sider og høre på Weezer med ironisk 90-tallsdistanse. Om været tillater det vil Hipster-Helle helst ha på seg sporty, raske sykkelshorts og magetopp.

Likevel vil hennes store, tunge joggesko og «gøyale» skyggelue være det mest oppsiktsvekkende ved antrekket. Samtlige konserter blir filmet i 30-sekunders, skurrete Snap-opptak, der det meste man ser er sko, rygger og bakhoder.

Helle kommer trolig til å bli veldig full i løpet av kvelden og da er sjansen stor for at du kan havne på hennes Insta-story. Det ser aldri helt ut som Helle faktisk koser seg, men hun gjør faktisk det, inni seg.

«Artigkar-Arnt»

Arnt har gjerne med seg en flaske Jägermeister på innerlomma og kommer med «morsomme» bemerkninger når han går gjennom sikkerhetskontrollen som «Gud, kor deilig det er å bli tatt på». I tillegg tisser han aller helst i tisseskogen fordi «det er hans forbanna rett å pesse i Guds frie natur». Artigkar-Arnt kan være artig etter tre øl, men glir fort over til å bli nokså ubehagelig dersom han får ferten av spriten, noe han alltid gjør.

Gud forby om noen av de frivillige han må forholde seg til, i øl- eller matkøen, er av motsatt kjønn. Da blir Arnt slesk, grisete og «lille venn»-ete. Du kan få øye på han i mengden ved at han gjerne har på seg et hodeplagg, sliten, lang skinnjakke i brunt og 80-tallsjeans.

Han røyker selvfølgelig rullings og spiser ikke rå fisk, for all mat skal steikes hardt. Han blir hvert år rystet over mangelen på Mydland-pølser og Yonas-pizza på festivalens meny.

«Veggis-Vera»

Vera jobber undercover for naboaksjonen fra dem som bor i området rundt Bukta, de som vil ha Bukta for seg selv og som synes Buktafestivalen i grunnen er en forbanna uting som ødelegger deres private tumleplass for seg og den soyabønnerspisende, korthårede Chihuahua-hunden som har Telegrafbukta som sin egen, private hage.

Hun er selvsagt vegetarianer, og derfor løper hun mellom matbodene og spør etter mat uten gluten, mens hun kryssforhører de stakkars frivillige som serverer maten for å få vite hvordan A) Fiskene inni fiskekaka har blitt avlivet, B) Hva høna som la egget som er i burgerbrødet heter og C) Om rekene i skalldyrsuppa har fått sin fortjente minnestund.

Heldigvis vet de frivillige hvem Veggis-Vera er og har dermed lært seg svarene, og de er A) I en elektrisk stol, med hele familien til stede. B) Hønne Margrethe og C) Ja, i det hemmelige kapellet i Rekvika i Skulsfjord.

«Jåle-Jånni»

Jånni liker verken rock eller annen musikk. Han liker ikke øl. Han liker ikke sjømat. Derfor synes han Bukta er sånn passe. Men han elsker å komme i lokalavisa, og dermed å kle seg i artige klær, med en artig hatt og noen skikkelig artige sko.

Da kommer nemlig alltid lokalavisa bort til ham – hver eneste festival – og tar helsprø bilder av ham mens han gjør elleville ablegøyer, viser rocketegnet med hendene, putter ei reke i hvert nesebor og nasalt brøler «Oæoæoæoæoæoææææ! FEEEEEEESK!» til fotografen.

Hans store mål er 20-årsjubileet til Bukta i 2024, da han ligger an til å være den eneste som er med på alle bildeserier fra lokalavisa siden festivalens opprinnelse, og at avisa da vil lage en egen bildeserie på ham, under tittelen «Jånnis jättecrazy og jøjale jockenjoll-bilder».

«Nerde-Nils»

Nils er en «spesialkar» som vet alt om all musikk som er verdt å vite noe om, i alle fall ifølge han selv. Han er den samme typen som klager over at folk snakker foran scenen, samtidig som han gjennom hele konserten forklarer hvor mye han kan om bandets katalog og at han så Led Zeppelin da de het The New Yardbirds, og at musikk aldri har blitt bedre enn det var akkurat da.

Nils er ikke bare selvutnevnt allvitende når det kommer til musikk, han kan også særdeles mye om ølbrygging, mat, ulike kulturer og politikk – tror han selv.

Han er typen du vil holde deg unna dersom du ikke er motivert til å ta en lengre samtale – under en konsert – om humlebestanden i IPA og surøl, eller hvor mye mer spennende det politiske klimaet var i Tromsø da Mirage, Studenthuset og gamle Prelaten fortsatt eksisterte.

Dersom du utfordrer Nils med fakta og nye opplysninger blir han stort sett snurt og går til persongrep. Ofte er han vanskelig å få øye på i mengden, men har garantert på seg en «lur» allværsjakke med mange lommer, som ofte kan bidra til å starte en samtale.

«Klima-Kari»

Kari er usedvanlig opptatt av miljø og klima. Hun kommer naturligvis syklende til Bukta med hjemmelaget stoffsekk, hjemmestrikket ullgenser og myke, godt brukte og komfortable bukser fra yogaferien på Goa i India. Gjerne også barbeint, alternativt i hullete og luftige ullsokker.

Kari blir bestandig stoppet i inngangskøen fordi hun har med medbrakt matpakke med hjemmebakt surdeigsbrød basert på hennes egen soppflora, tre kiwier og en flaske kombucha.

Dette stopper ikke Kari. Hun argumenterer så godt og høylytt mot kast- og bruksamfunnet, matsvinn og varme kloder at den stakkars frivillige lar henne slippe gjennom med alt medbrakt, hver gang. Kari lar seg rett rive med foran scenen og danser gjerne med lukkede øyne, hendene høyt over hodet og masse spastiske bevegelser fra første band går på.

Da spesielt under Kråkesølv som er hennes store favoritt under festivalen, siden Moddi ikke spiller i år. Hun drømmer om at det skal bli like fint å jobbe som å danse. Hun bærer fortsatt i seg et vagt håp om at Boknakaran skal stille til valg til høsten, for da skal hun stemme på dem.

«Indie-Ivar»

Han formelig elsker indiemusikk, uten at han helt kan sette ord på hva det er, enn si trekke fram noen band eller artister som spiller musikken han elsker mer enn alt på denne jord. Det viktigste for ham er at musikken gis ut på et uavhengig plateselskap, fordi han vet at indie er slang for independent, og at independent betyr uavhengig på engelsk. Det har han iallfall lest på internett.

Han har likt nesten alle bandene som spiller, men likte dem selvsagt best før de ga ut plater, før de ble store nok til å spille på festival og egentlig før de startet bandet, mens bandet kun var en kreativ tanke som ikke hadde materialisert seg. Ivar synes egentlig at musikk er best før den gis ut. Og før den blir lagd. Og synes alt annet i hele verden er sellout.

«Journalist-Einar»

Einar har vært på Buktafestivalen helt siden den startet i 2004, og har ikke tatt av seg et eneste armbånd siden den gang. Og det er ikke bare noen vanlige armbånd, men sånne dritstilige akkrediteringsbånd med andre farger enn det de vanlig dødelige har.

Han går også rundt med pressekort rundt halsen, og de frivillige hater ham, for han går rundt med alle pressekort som er laget siden 2004, også fra Døgnvill, Rakettnatt, TIFF, Insomniafestivalen og Roskilde-festivalen (i perioden 1991-2003) og derfor er det et helvete å finne årets pressekort på ham.

I barene spør han om å få gratis øl i bytte mot å gi høye terningkast til konsertene, men siden alle hater ham skjer det aldri og derfor er han alltid drittsur og elsker således å slakte konsertene som ren, personlig hevn.

I presseteltet er han alltid høylytt og forteller om gamle bravader, og særlig den historia om da han nesten fikk sitte på i bilen fra Bukta til byen, med «han Sivert», etter en Madrugada-konsert. Einar røyker dessuten hele tiden, utelukkende sigaretter han har bommet i bytte mot å ta bilder av folk han lover at skal komme i bildeserier i lokalavisa.

Men han har aldri film i det lurvete speilreflekskameraet han ødela på Roskilde-festivalen i 1994, da han stagedivet under en Vampire State Building-konsert. Han anmelder i grunn lite konserter og gleder seg mest av alt til å gå av med pensjon – om 15 år, for nå begynner alle armbåndene og pressekortene å utgjøre et seriøst hygieneproblem, som ikke akkurat er gunstig i hans allerede ensomme singeltilværelse.