deLillos «Evige dager» (Drabant Music)

Jeg ble iallfall overrasket. deLillos har jo vært der hele tiden, siden de albumdebuterte før jul en gang i 1986, en aldri så liten evighet i bandsammenheng. Da debuten kom, var det «bare» 22 år siden Rolling Stones albumdebuterte, og allerede da var de britiske legendene et band man hadde sluttet å forvente at skulle slippe skiver som føltes spesielt relevante. At deLillos kommer som et friskt pust inn i nyåret i 2022 er derfor noe av et mirakel, og noe som skaper sitringer.

Tilfeldighetene skulle ha det til at jeg de siste ukene har hatt å gjøre med en tenåring i huset som, helt ut av det blå, har kicket fullstendig på «Suser avgårde», et album som altså er dobbelt så gammelt som henne selv. Det har vært dobbeltsidig fascinerende.

På den ene siden veldig gøy å se den utvilsomme og slitesterke kvaliteten ved både låter og tekster, selvsagt. Dernest var det vanvittig gøy, for hundrede gang, å gjenoppleve det som på et tidspunkt var en sentral del av soundtracket fra egen ungdomstid.

Det er 17 album mellom debuten og dette blodferske fonogrammet, og her er det lite og ingenting som tyder på verken materialtretthet eller rutine. Skiva er etter sigende spilt inn live i studio, der tanken var å lage to «verk», som skulle leve sine sammenhengende liv på hver sin side av det gode, gamle formatet. For strømmetjenestenes del er de splittet opp i 18 separate spor, men de bør altså nytes på styrten og ikke fragmenteres i enkeltspor.

Dette fungerer helt utmerket, også teknisk, noe som tidligere har irritert meg med strømming, der skiver som har låter mikset sammen får et sånt irriterende lite knepp mellom låtene. Her flyter det derimot, bokstavelig talt, sømløst, der låtene duver og suser fint av gårde (eller «avgårde», i ett ord, som Stenberg nok hadde foretrukket).

Tekstene til Stenberg er så klassisk han som det kan bli, der han på tilforlatelig vis svitsjer mellom hverdagslige og trivielle betraktninger, til eksistensielle, angstfylte og store tanker, slik han alltid har gjort. «Det er havet som er størst» er en finfin hybrid av begge disse motpolene, der han både påpeker det åpenbare, nemlig at havet er størst, mens den samtidig sier noe om hvor små vi er. Sånn som man kan bli både mør og fin og livredd av, alt etter hvilken modus man er i.

Samme kan man si om «Hele verden», der han kjører stavmikser i hjernen din og åpner med linjene «Hele verden må bli en verden som tar seg av verden/ Fordi vi vet jo nå at vi allerede er en verden», en mer aldrende og klok Lars enn han var i refrenget på eposet «Suser avgårde, alle mann».

De to andre larsene slipper også til i flere låter, på begge sider. Beckstrøms «Tre små ord» er helt nydelig, men den virkelige gelétoppen på bløtkaka er yngstemann Lundevalls «1993», en låt om at «lille, store meg» havnet i selveste deLillos, skrevet som en ren kjærlighetserklæring. Den ble også sluppet på singel, med et helt bedårende cover, som viser yngste-Lars fra det jeg vil tro er nettopp 1993.

Tilskuddet Lundevall var et knallbra grep av bandet den gang. Ikke minst live fikk de et mye tyngre og hardere uttrykk, og derfor liker jeg at denne skiva er hundre prosent elektrisk. De sier selv at Yes, Jethro Tull, Pink Floyd og Genesis har vært assosiative vesentligheter i prosessen, uten at disse rinner meg selv i hu når jeg hører skiva. Ei progplate syns jeg iallfall ikke det er.

Selv hører jeg (innbiller jeg meg) klare nikk til både Television (Lundevall/Stenberg duellerer fint i mange låter, som tilårskomne svar på Verlaine/Lloyd), og jeg synes også Johnny Marr og The Smiths lusker i buskene. Fans av Wilco post bandets konvensjonelle rockperiode vil også finne gitargull her.

Har gitt skiva mye tid, og det har den profittert på, nær sagt selvfølgelig. Og det fortjener både den og bandet, som vel er det lengstlevende her til lands som fortsatt gir ut skiver, aldri har vært oppløst og som fremdeles turnerer. Og som vitterlig beviser at man aldri kan vende dem ryggen.