GOLDEN CORE «Kosmos Brenner» (Helvetes indre kretser)

Norsk rocks to vidunderbarn har for lengst blitt voksne, om man regner antall år som aktive. På Golden Cores forrige album, «Fimbultyr» (2019), kunne attpåtil duoen – som består av sanger/trommis Johannes Thor Sandal og gitarist Simen Jakobsen Harstad – vise frem en identitet ulik alle andre i Metal-Norge.

Fem år har passert siden den gang. I «Kosmos Brenner» hører vi et band som fortsetter å tråkke opp en egen sti, langt på siden av røkla.

Golden Core anno 2024 er et rocketroll med ett bein planta i 70-tallets industrielle England, hvor Black Sabbath reiste seg fra fabrikkstøvet. Den andre skanken har røtter i det forblåste Moder Nord, hvor Enslaved er de moderne tids høvdinger.

I midten dingler en stor, hårete Torshammer som hamrer hjem budskapet. Tankegodset er urgammelt, men samtidig skummelt aktuelt – den usikre verdenssituasjonen tatt i betraktning.

Historien er basert på verdensanskuelsen vi finner i norrøn mytologi. På Golden Cores siste album møtes kaoskreftene både musikalsk og konseptuelt.

Jeg har en iboende naturlig skepsis mot konseptalbum, da de noen ganger ender i pompøse mageplask fra artister som går seg vill i sin egen fantasiverden. Og sånn kvasiintellektuell vikingmetal fremført av skikkelig seriøse, muskuløse menn med bukkeskjegg er noe av det kleineste jeg vet.

Noe av grunnen til at Golden Core lykkes i å gjøre historien fascinerende, er at tekstbiten og omslagskunsten aldri blir et vedheng – men derimot er integrert i selve musikken. Jeg oppfatter også at duoen har god innsikt i, samt stort hjerte for, materien. Dette fremstår i stor grad som ideologi, ikke bare mytologi, for de unge multikunstnerne Sandal og Harstad.

Skulle man søke om turné- eller innspillingsstøtte via kulturbyråkratene i AS Norge, ville man kalt dette et sjangeroverskridende verk.

Med litt ambient og noen folketoner som krydder, blir nemlig sjangerbildet ganske bredt. Her bidrar både blåsere og kammerorkester, i enkelte partier. Å titte ut i kosmos blir selvfølgelig fristende med en såpass heftig og godt arrangert instrumentering.

Noen overganger innad i låtene blir allikevel for brå. Flyten i musikken legges død når girskiftene over i nye tempoer og stemninger blir for brutale.

Plata er ikke bare forseggjort rent konseptuelt, men også i hifi-forstand. Produsent Yngve Andersen (som selv er aktiv i flere av Norges feteste band) har klart å skape et moderne sound, som allikevel aldri føles i overkant komprimert eller digitalisert.

Vi kjenner både pulsen og lukta av duoen. Skitten er ikke spylt bort fra dekk, og mannskapet tar ingen pauser for å tørke svetten. Vikingene kommer, og vi hører dem ro med kraftige tak i vår retning.

Lyttere med sans for deilig gitarlyd vil kjenne på en opphisselse helt på grensa til det anstendige, gjennom denne plata. I den punkinspirerte «De Dødes Hær» er riffene kledd i kjetting og spiker. I det briljante minieposet «Tåkeheimen» kommer gromme gitarriff haglende fra alle kanter.

Det ultimate klimakset kommer allikevel midtveis i tittelsporet. Her eksponeres vi for riffpornografi som definitivt havner i hard core-kategorien.

Man trenger å spandere et par runder på «Kosmos Brenner», før musikken setter seg skikkelig i hodet. Albumet er som en vandring gjennom fortid, nuet og fremtida. Den vandringa er vel verdt å ta, for alle som liker forseggjort, mangfoldig musikk.