WITCH CLUB SATAN «Witch Club Satan» (Lost and Found Productions)
Hvor dypt stikker denne fascinasjonen for black metal? Er dette egentlig teater, der musikken er å regne som en kulisse?
Dette var spørsmålene som kom, da Witch Club Satans leverte sin politisk motiverte programerklæring – med kvinnekamp og klimakamp i fokus – for noen år siden.
Bandet med opphav på Andøya har ikke akkurat blitt kneblet av patriarkatet siden den gang. Musikkbransjens maktgubber har derimot båret trioen frem på gullstol, gjennom spillejobber på blant annet Roskilde, Tons of Rock og Øyafestivalen.
Og det skjønner jeg godt. Witch Club Satan representerer noe annerledes, i en metal-verden der dyrking av gamle guder ofte hindrer nytt blod å innta scenen. Bandet har slik sett vært en nødvendig ørefik til metalheads med nesen nedi glasset med dovent øl, og det samme trauste lydsporet i hodetelefonene.
Nå er endelig albumet her, og Johanna Holt Kleive, Victoria Fredrikke Schou Røising og Nikoline Spjelkavik går rett i angrep. Bokstavelig talt fra første skrik, i «Birth».
Nørds vil høre at det hovedsakelig er svartmetall av «True Norwegian»-varianten Witch Club Satan slekter på. Denne musikken ble opprinnelig skapt av en gutteklubb satt sammen av outsidere, som ironisk nok ga uttrykk for mange av de samme konservative idealene og borderline fascistiske trekkene ved institusjonene de egentlig skulle gjøre opprør mot.
Witch Club Satan snur dette på hodet. Heksene lykkes definitivt i å brenne bort hvert spor av elitistisk guttastemning, i sitt take på sjangeren.
Denne musikken har en grunnleggende intensitet man ikke kan fake, og det er et herlig, genuint sinne i bunnen av disse heksenes uttrykk. Jeg liker at de omfavner kaoset. «Reverse This Fuck» er en utblåsning av vulkanske fuck you-proporsjoner.
Vetle Junker, Sindre Nicolaisen og den sortkledde ringreven Anders Odden har satt sammen et solid lydbilde av denne hurlumheien, fra sine produsentstoler.
Blodet spruter utav tekstene, som er fylt av temaer som kjønn, sex og konstant konflikt – både med omgivelsenes rammer og egne følelser. Tanker det forventes at flinke piker (og til dels også flinke gutter) burde holde for seg selv, bobler ikke bare opp til overflata. De spyttes ut, rett i trynet på alle voktere av tradisjonene som er skapt for å holde unge sinn i sjakk.
Intensiteten er det ingenting å si å, så «Mother Sea» blir et velkomment pusterom midtveis i albumet. De stygge følelsene uttrykkes her gjennom vakker melankoli.
Gode og grusomme gitarriff er selve livsblodet i black metal, og på dette området har Witch Club Satan litt å gå på. Black metal er overhodet ikke den ultimate luftgitar-sjangeren, men jeg hadde satt pris på mer riffing av typen som virkelig setter fyr på sjappa.
At damene er relativt ferske metalmusikere fremstår allikevel ikke som noe drawback. Witch Club Satan har muligens tatt snarveien til den primitive nerven denne musikken må ha. Poenget er at de har funnet den, og i tillegg tør å føkke litt med den tradisjonelle oppskrifta. Hør bare den trommeløse og melodiøse «Mother», som utgjør en sterk og veldig annerledes avslutning på albumet.
Witch Club Satan leverer et debutalbum med flere sterke låter, samt noen mindre minneverdige spor. Så får vi håpe trioen inspirerer flere hekser til å stå frem. Det er jo sørgelig mye ledig plass til jenter i de ekstreme musikksjangrene, og metal-faunaen har godt av å bli utfordra av band med nye tanker i hodet.