MARI BOINE & BUGGE WESSELTOFT – Tromsø World Festival, Kulturhuset 04.11.2023
Det burde være unødvendig å gi artistene Mari Boine og Bugge Wesseltoft noen nærmere introduksjon, da man må aktivt ha gått hardt inn for å ikke vite utmerket godt hvem noen av dem er, i hvert fall hvis man har det minste snev av kulturinteresse.
Begge har i alle fall hatt lange og gode karrierer hver for seg – ikke minst som musikalske innovatører på hvert sitt felt, men som duo har de ikke all verdens med fartstid å vise til, da det bare er en drøy måned siden de ga ut sin første album «Amame» sammen.
Som på albumet kan stikkord som «lavmælt», «melankolsk» og «meditativt» også brukes om konsertopplevelsen, da musikken i stor grad presenteres i en svært minimalistisk og ærlig drakt, med unntak av et og annet innslag av perkusjon, synth og trommemaskin.
Likevel vil jeg si at dette materialet fungerer enda bedre i en live-sammenheng, da en ekstra kraftfull og emosjonell dimensjon tilføres ved å være så tett på artistene, hvor mye av energien og samspillet er av en karakter som lever aller best i sanntid – og det å fange det rette øyeblikket i en studiosetting er ikke alltid noe man bør ta for gitt. Her fant de heldigvis de riktige øyeblikkene opptil flere ganger.
Det burde nok ikke ha kommet som et sjokk på noen at det i hovedsak var låter fra «Amame» som ville bli spilt på denne konserten. Favoritter fra skiva, som «Don oidnet mu sielu», «Elle» og tittelsporet «Amame» fungerte åpenbart utmerket her også.
Låter jeg ikke fikk like godt grep om på skiva, som «Čiŋadan gahpiriin», «If Tomorrow's Mine» og «Jearrat biekkas», funket derimot enda bedre live, også takket være Bugges pianomagi og improvisasjonsevner. På sistnevnte låt gikk også Boine opp i et toneregister som er så høyt at hun knapt klarte å få fram noen av tonene – men at dette skulle bli blant konsertens mest emosjonelle og store øyeblikk, hadde jeg absolutt ikke forventet.
Et annet aspekt man kun opplever live er Boines tilstedeværelse og evner som historieforteller. Med publikummet i sin hule hånd, gikk praten mellom låtene fra historier om egen barndom og identitet, til en kort, men personlig appell om situasjonen i Palestina.
Noen ganger alvorlig, andre ganger morsom, men stort sett alltid med et glimt i øyet. Eller som hun innrømte selv, til humring fra salen: – Jeg ville egentlig bli standup-komiker.
Selv om hovedfokuset for det meste lå på «Amame», var det også rom for litt ekstramateriale. Her er kanskje «Gula Gula» den mest åpenbare, siden den strengt tatt burde regnes som Boines egen «Smoke on the Water» – altså låten hun alltid må spille, uansett hvor mye nytt hun gir ut. Dette er også en av de fineste versjonene jeg har hørt av den, passende nok med en a cappella-versjon av Maze-joiken som intro.
Et annet stort øyeblikk var duoens aldeles nydelige tolkning av salmen «Mitt hjerte alltid vanker», naturligvis fremført på samisk. Det tok ikke lang tid før gåsehuden meldte sin ankomst, for å si det sånn.
Under introduksjonen snublet konferansier Nora Kiil litt i ordene, slik at «hjertelig velkomst» ble til «hjertelig hjemkomst». Jeg tenker at publikummet likevel ga artistene det sistnevnte, og fikk en særdeles god og minneverdig konsertopplevelse tilbake.