BOB VYLAN, Paradisbukta, 20. juli
De som valgte Paradisbukta glemmer nok ikke dette så lett. De to «Bobby’ene» som utgjør den britiske duoen Bob Vylan fikk virkelig sving på moshpiten. For dette var grisetøft! Og de blir definitivt en «snakkis».
Konserten på Bukta er deres første i Norge noen gang. All honnør til Bukta som har klart å få de hit, for Bob Vylan er ingen hvem som helst. Og de blir nok enda større i tiden som kommer.
Bobbyen i front entrer scenen med de to største dread-museflettene på denne siden av Nordsjøen. Han slås umiddelbart i bakken av den vanvittige utsikten artistene har fra Paradisbukta.
– Hjemme har vi ikke fjell. Jeg skal flytte hit, slår han fast.
Deretter fortsetter han med lett meditasjon og noen strekkøvelser mens Bobby nummer to hamrer løs på trommesettet. Så er det hele for alvor i gang.
De beinharde gitarriffene er samplet. Derfor har de opplevd en litt trangere aksept hos enkelte konservative rockere. Er dette rock eller hip hop? Svaret er selvsagt begge deler.
Bob Vylan slo for alvor ned og delte rockepublikummet i to med fjorårets «The Price of Life». De som elsket det – og de som ikke gjorde det.
Reaksjonene på Bob Vylans musikk kan minne om da Prodigy satte fyr på 90-tallet, og på samme måte delte rockepublikummet i to.
Med «The Price of Life» vant Bob Vylan i fjor prisen for beste album hos Kerrang!, og de er elsket av legendariske Iggy Pop. Og det er jo rockekred i massevis! Så da legger vi den ballen død.
Anyway – i Paradisbukta denne torsdagen hadde britene definitivt funnet sitt publikum. Og for flere var dette en skikkelig aha-opplevelse – det kunne man tydelig se ettersom det ble stadig mer folksomt og heftigere i moshpiten utover i konserten.
Og da pushet to stykk Bobby det bare opp noen hakk.
«I’m no pacifist – I’m smashing fists at every single racist prick I meet” tordnes det fra scenen. Tydelige antirasistiske og antifascistiske budskap i tekstene – om det så trengs noen knyttnever for å få de tydeliggjort, som det blir forklart oss. Som fargede briter har de fått føle uretten på kroppen. Allerede fra de var barn, noe de også bekrefter fra scenen.
I Bukta haglet det heldigvis bare musikalske knyttnever, men de slo hardt og traff godt, da det er nettopp på scenen bobbyene svarer best for seg.
Bobby i front har mye på hjertet. Her får både Elvis og den britiske kongefamilien gjennomgå. Det faller en full gjøk i publikum tungt for brystet, da han må ut i verbal disputt med Bobby nummer èn. Det er artig en liten stund, men både bandet og publikum blir etter hvert lei da skrullingen må tilbake ikke bare én, men tre(!) ganger for å krangle videre. Jeg tipper bonanger i morgen.
Bortsett fra denne ene raringen har Bob Vylan publikum virkelig med seg. Og bakfra kommer det stadig strømmende flere publikummere til som skjønner at dette er noe man ikke bør gå glipp av.
Til slutt, under fremførelsen av «Wicked & Bad», kaster Bobbyen i front seg selv med i moshpiten blant publikum, noe som setter fullstendig fyr på stemingen.
Men så er det dessverre slutt. Bob Vylan runder av årets definitive «snakkis». En klokkeklar femmer.
Spørsmålet man stiller seg etter denne maktdemonstrasjonen er om Bukta nå åpner en ny sjanger-dør for fremtidige bookinger. Jeg protesterer i hvert fall ikke.
