RASPBERRY BULBS «The World Is Empty, The Heart Is Full» (Hospital Productions)

Forgjengeren, det brutale albumet «Before the Age of Mirrors», ble omtalt i panegyriske ordelag her av kollega Helge Skog, noe som gjorde meg stupforelsket i deres steinharde og nådeløst ufiltrerte rock, som stjeler vilt og uhemmet fra diverse undergrunnsgenre.

Californiabandet, som flyttet til New York for 12–13 år siden, er så undergrunn at det knapt finnes bilder av dem, og selv diskografien deres har vært oppe til diskusjon blant fans. Skivene kommer ut av intet, med ujevne mellomrom, og de pryder få forsider. Fasit er i hvert fall (og her blir jeg muligens korrigert igjen) at dette er deres femte skive inklusiv debuten «Nature Tries Again» (2011).

De kaller selv musikken sin for deathrock, og det føles også rett, da de ligger et sted mellom skitten kjellerpunk og metal (men mer i den punkrockaktige varianten Darkthrone bedriver, heller enn de synthtunge Mezzoforte-med-fuzz-bløtkakebandene genren er hardt besudlet av).

Å si at produksjonen er ujålete er tidenes understatement, for her er det virkelig ingenting som er pusset ned eller forsøkt sminket til for å tekkes noen. Dette er så flisete, så ubehandlet og så befriende rått at man tar seg i å tenke at bandet tar undergrunnsrocken tilbake og holder den i et fast tak nedi i pølen med størknet neseblod og lunkent og dovent øl fra festen for fire dager siden.

Bortsett fra nevnte Darkthrone, er det flere vink til Pentagram og, for den saks skyld, Scientists. Denne gangen synes jeg også riffene sitter så sinnssykt bra, der det bak den diskantstøyete veggen av fuzz høres ut som Tony Iommi, bare med et par fingertupper mindre, har vært innom og spredt noen ugne og retningsstakende vibber, mens 80-talls-Dinosaur Jr low-fi-støy (J Mascis’ sideprosjekt Witch er ikke langt unna dette i sound) tyter ut på den andre siden.

I tillegg er de kaosaktige mellompartiene mellom låtene skrellet helt vekk denne gangen. Det er et pluss, for man sitter igjen med en distinkt no bullshit-følelse etter endt lytting av de tilmålte 11 låtene, som er hadrt fordelt gjennom 29 minutt. Neste ganger det kanskje bare disse mellompartiene på skiva? Hell knows. Jeg bare vet at jeg elsker dette bandet.

Å finne masse relevant info om Raspberry Bulbs er jaggu ikke lett, så om de har utvidet besetningen til fire pers og en ekstra gitarist, vites ikke mens denne anmeldelsen går i trykken, men jeg innbiller meg at alt er hamret ned uten overlegg av noen slag, så jeg setter en knapp på at de nå er kvartett.

Det kule er uansett at de høres mer ut som seg selv enn noen av deres inspirasjonskilder, for denne søplete (på en bra måte) og helt ekstremt lite markedstilpassede avarten av rock’n’rock er sannelig et friskt pust, enn si en kvass øl-og-Firstprice-potetgull-med-løk-ånde, som rensker bra opp i sjelen.

Og hvis du ikke synes dette var undergrunn nok, kan det tilføres at skiva foreløpig kun er tilgjengelig digitalt (ligger i de kjente strømmetjenestene), men kan selvsagt kjøpes i FLAC-filer fra Bandcamp. Og om du trenger den fysisk, er det bare å forhåndsbestille den limiterte kassetten som i disse dager trykkes i 100 eks (slippes nok på vinyl etter hvert, som de foregående).