TØNES
Kulturhuset – Lillescenen, 25.11.2023
Frank Tønnesen, best kjent under artistnavnet Tønes, har gjennom ni albumutgivelser og fire Spellemann-priser bemerket seg som en av landets fremste visesangere, og som lyriker har han dessuten opparbeidet seg en aldri så liten kultstatus. Det er også tydelig at han har en høy stjerne blant tromsøpublikummet, da Lillescenen på Kulturhuset var tettpakket under lørdagens konsert.
For anledningen hadde sokndalingen med seg multiinstrumentalisten Erlend Aasland, som klarte å fylle ut lydbildet og skape den nødvendige variasjonen på upåklagelig vis gjennom konsertens 23 utvalgte låter, for det meste på instrumentene tenorgitar og oktav-mandola (som begge ble nøye beskrevet og forklart fra scenen), men også på tangenter.
Tønes og «bandet» ruslet på scenen rundt 20 minutter senere enn opprinnelig planlagt, noe jeg hørte rykter om skyldtes at flyet deres var flere timer forsinket. Jeg vil bare gjette at dette også må ha kortet ned lydprøven betraktelig, for det oppsto dessverre en del teknisk rusk gjennom hele konserten.
Normalt sett ville jeg ikke brukt tid på beskrive lydproblemer i noen særlig grad, men her ble det såpass mye at det bør nevnes. At første låt må avbrytes for å justere monitorlyd er helt tilgivelig, og ofte helt nødvendig. At man fortsatt må be om lydjusteringer på scenen under ekstranumrene – 20 låter senere, er derimot ikke så vanlig.
Etter en sterk åpning, og brillefine versjoner av blant annet «Fluene», «Regningane e betalt» og «To bila», forsvant til og med lyden fullstendig. Her kan man kanskje si at det var hell i uhell at det var nettopp Tønes som sto på scenen, som med sin kvikke og sjarmerende humor klarte å holde liv i både publikum og show, og løste situasjonen elegant med en helakustisk versjon av låten «Signala».
Når lyden atter ramlet ut i neste låt, «Seminarblues», ble det på grensen til parodisk, spesielt når vi snakker om en kulturhuskonsert med en artist av Tønes’ kaliber. Heldigvis holdt lydanlegget seg friskt resten av konserten etter dette, uten flere store forstyrrelser.
Jeg har tidligere hørt Tønes’ tekster bli beskrevet som «novelle-aktige», et utsagn jeg anerkjennende må kunne nikke meg enig til. Det er utvilsomt noe naivistisk over mye av tekstuniverset, som gir assosiasjoner til eksempelvis Lars Lillo-Stenberg og forfatter Erlend Loe, både når det kommer til selve lyrikken – men også i praten mellom låtene, hvor det tidvis dessuten var like mye standup-show som konsert.
Likevel har Tønes skapt noe helt eget, og klarer å grave fram både det humoristiske og underfundige i helt dagligdagse situasjoner de fleste av oss vil kunne kjenne seg igjen i, som i henholdsvis «Maxitaxi» og «Lyset».
To av trommemaskinlåtene er også verdt å trekke fram, spesifikt gjendiktingen av The Cure-klassikeren «A Forest», men kanskje spesielt den uferdige, hoppende gale kraut-kakofonien av en låt, med arbeidstittel «Fulle Frysar». Sjelden har jeg blitt så underholdt og forvirret på samme tid.
De absolutt største høydepunktene ble nok uansett sistelåten og publikumsfavoritten «Spleiselag/Waldorfsalat», som jeg vil påstå er det ypperste av matrelatert, nevrotisk visepunk på dialekt som noensinne er oppdrevet her til lands.
Etter hele fire ekstranummer – «Jento mi», «Treskjæring», «Eg går og legge meg» og «Thilda Bøes legat» – var det i hvert fall tydelig at både gamle og nye fans til slutt hadde fått god valuta for billettpengene.
Det var selvfølgelig litt trist med alle de tekniske (og logistiske) utfordringene, spesielt med en av landets aller beste tekstformidlere på scenen. Det blir kanskje strengt å utsette noe på ting utenfor artistens kontroll, men konsertopplevelsen ville utvilsomt blitt mye bedre uten dem.