STEFAN MURPHY
Konsert- og plateanmeldelse
Album: «Hospital Verses»
Konsert: Blårock, mandag 8. januar.
Uka startet med en av de verste værdagene vi har hatt her opp på lenge. Etter opptakten til det som så ut som en legendarisk fimbulvinter, ble Tromsø på mandag forandret til et Game of Thrones-Venezia på issørpe. Busser ble innstilt, avløpene klarte ikke svelge unna og hele byen fløt over i et salig kaos. Det var vanskelig bare å gå rundt i byen. Dette var kvelden for å holde seg hjemme i sofaen.
På Blårock hadde likevel det idealistiske konsertforetaket The North Country Fair satt opp en konsert med den irske singer/songwriteren Stefan Murphy, og med hovedmannen vel fremme i uværet, var det dermed duket for en kveld for de få som ville trosse vær og vind og la seg animere i musikken fra en av de mest interessante artistene på andre siden av Nordsjøen. Det var satt ut bord og stoler, og på scenen, presis klokka 21, som annonsert (som jeg elsker denne praksisen), entret den store iren podiet.
Oppsettet var helt nedstrippet. Én svartkledd mann på en høy barkrakk, en kassegitar, en mikrofon og en slags tamburinanordning festet til den ene Doc Martens-skoen til artisten var det hele. Hadde jeg ikke visst bedre, ville jeg tenkt «nok en trubadur», men i likhet med andre storheter jeg har sett i dette spinkle formatet (Jackie Leven, f.eks.) er det tilstedeværelsen, de musikalske skillsene og låtmaterialet det alltid kommer an på, ikke hvor mange lag med silkepapir du ønsker å pakke det inn med.
Jeg har sett Murphy live en rekke ganger, både med fullt band (det suverene bandet The Mighty Stef), i diverse splittkonstellasjoner, og bare ham alene. Det har alltid vært bra, av den enkle grunn at mannen en ytterst, sjeldent stort begavet musiker, som knapt vil være i stand til å levere noe uinteressant fra seg, om han så prøvde. Han er i den sjeldne kategorien jeg alltid vil dra og se, uansett tid på året, om jeg skulle være i samme by som han spiller, simpelthen fordi det er så få av hans kaliber der ute.
Sist jeg så ham var i 2017 (om husken min er intakt), da han var på en splitturné med amerikaneren Russ Tolman (fra bandet True West), og da spilte de på Bastard Bar. I mellomtiden har det skjedd mye, både i verden som sådan, med pandemi og faenskap, og i livet til Stefan Murphy har det vært ekstra kronglete og utfordrende, der både somatiske og psykiske utfordringer har gitt mye juling. Han har bodd i Nashville i denne perioden, men er nå tilbake i moderlandet. Og det går skikkelig bra med ham, takk og lov.
På innercoveret av vinylutgaven på den fortsatt relativt ferske skiva «Hospital Verses», skriver han langt og inngående om dette, uten at det noen gang er intimitetstyranniserende eller ekkelt pådyttende. Han sutrer heller aldri, ber ikke om medynk eller klager. Stefan skriver generelt veldig rikt og bra, og akkurat her sammenfatter han livet frem til nå, sett gjennom effektive fotballmetaforer, barndomsminner og ungdomsdarkness.
Under konserten snakker han også masse om selvopplevde historier, der humor, alvor og ettertenksomme poeng veves elegant sammen. Og han har jaggu en god del å by på i livsmenyen sin, som for eksempel da han gjør en coverversjon av Townes Van Zandts for lengst kanoniserte «Waitin’ Around to Die», som en hyllest til den nylig avdøde legenden Shane MacGowan.
The Mighty Stef ga den nemlig ut som er duett med Stefan og Shane rundt 2009/2010, og Stefan forteller innledningsvis om at Shane var i det litt vriene hjørnet den dagen, og insisterte på at det ikke var en Townes-låt (som det er), men en låt av Stefan (som det ikke er), og derfor ville han skrive et ekstra vers, et helt enormt voldelig et, og når vi får høre den, stopper Stef opp der Shane kommer inn på plateversjonen, og annonserer det, noe som på et finurlig vis slipper Shane imaginært inn i rommet.
Til høyre for Stefan henger det attpåtil en innrammet The Pogues-plakat. På samme scene satt en gang Townes Van Zandt selv. Det er som om alle brikker faller på plass. Han synger den helt fantastisk. Plekterarbeidet er strålende. «Sterkt og rørende» er loslitte klisjeer. Her er det helt på sin plass.
Vi får låter fra hele katalogen hans, og han tar også imot ønsker, lettere satt ut av hvor mange av de fremmøte som kan titlene på sangene han selv har skrevet, og hvor dørgende stille og superdisiplinerte publikummerne er. Det siste påpeker han flere ganger.
Det er ikke bare i Norge at folk skravler under konserter. Denne kvelden glimrer kakleknallisene med sitt fravær. Hovedtyngden av låtene er hentet fra «Hospital Verses»-skiva som kom i høst, og det er virkelig ikke et problem. Tvert imot.
Plata er knallsterk, spilt inn med fullt band i Nashville, der Stefan selv har lagt på trommer, og med selveste Jim Diamond som mikse- og masterassistent (Detroit-tryllefant med halve den amerikanske garasjerock-stallen på 90- og 00-tallet i skalpen). Han spiller minst halve skiva, og disse låtene er lett blant de edleste i den rikholdige katalogen hans.
«Athlete of Seoul», på skiva en litt skjev gospellåt, i akustisk versjon er det en soullåt, fyller rommet på utsøkt vis. «Horrid Prayers» (en tittel noen umiddelbart burde ta som bandnavn) er en elegant og jagende rocklåt, mens låten «When The Saints Come Crawling Home» er både platas og konsertens høydepunkt. På skiva høres den ut som en outtake fra «Exile on main St.» som burde vært på skiva, mens den i akustisk fremføring er en vidunderlig ballade.
Blant låtene på skiva (og konserten) finner han også rom for en cover av Memphis-giganten Alex Chiltons «All We Ever Got From Them Was Pain», en ganske atypisk Chilton-låt, spilt inn mellom The Box Tops og Big Star (gitt ut i boksen «Free Again: The 1970 Sessions»), og med en ekstremt sår tekst, om en hovedperson som er dømt til et liv på gata etter på ha blitt sviktet av vennene sine. Stefan gir den nytt liv, både live og på plate, der han synger den så himla vakkert og følsomt at man får lyst til holde rundt, og bli holdt rundt, en god venn. Episk.
Stemmen hans er helt vilt bra. Så full av bunn og trøkk, så god timing, så krystallklar, så stort register (både i de øvre og nedre lag) og samtidig med en sjelden råhet få innehar. Tidvis minner han om ei blanding av Stephin Merritt og The Saints’ Chris Bailey på sitt skarpeste.
Det er ikke en halv tone i løpet av konserten som er sur, og det betyr heller ikke at han safer eller holder igjen på noe vis. Sånn som da han spiller en cover av en annen Memphis-helt, Greg Cartwright, og hans «Stop and Think It Over», som en hommage til Tromsøs egen helt og dessverre avdøde Henry Johnsen, en låt de har fremført sammen på samme scene for en haug med år siden. Under fremføringen føles det som om lokalet smelter.
De som tok på og med seg styrthjelm, isbrodder, støvler, boots, snorkel, rustning, ishakke og sverd og ignorerte været for å få med seg denne konserten vil være svært glad for det når året er omme, og man skal se tilbake på store opplevelser man opplevde på klubb.
Takk og lov at det finnes artister av et slikt format som reiser rundt og begeistrer, rører og ommøblerer kropp og sjel. Stefan Murphy fortjener et stort publikum. Og nå er han i knallform igjen. La oss håpe det ikke tar sju-åtte nye år til neste gang han er tilbake (han var her i 2019, men undertegnede hadde dessverre ikke anledning til å dra). Da bør det bli fullt på det stedet som slår kloa i ham. Herregud, så gøy det er å være på konsert.
Mæææget sterk femmer.