Lytt til ukas spilleliste i bunnen av artikkelen.
Å være modig, ikke ta et nei for et nei – eller rett og slett være litt vanskelig, kan ha enorm kulturell verdi. Nina Simone var, på flere måter, en vanskelig personlighet gjennom hele sin karriere.
Denne uka er det 60 år siden en av tidenes mest banebrytende, modige låter slapp ut i offentligheten. «Mississippi Goddam» var langt ifra startskuddet for den amerikanske borgerrettighetskampen, men første gang sinnet og fortvilelsen til svarte amerikanerne fant en ventil i mainstream-kulturen.
Mainstream fordi Nina Simone i 1964 var en høyt respektert artist som, i motsetning til mange andre afrikansk-amerikanske artister, hadde et publikum bestående av en stor andel hvite folk.
På albumet «Nina Simone in Concert» hører vi faktisk publikum le, da artisten introduserer denne nye låten med den hardtslående tittelen, og presisere at hun mener hvert eneste ord i teksten.
Etter hvert som Simone freser ut vers etter vers, er det færre og færre flir å høre fra tilhørerne. «I bet you thought I was kiddin’, didn’t you», sier Nina Simone tre minutter ut i låten – til null hørbar respons fra publikum. Puh! Her snakker vi om et av populærmusikkens sterkeste øyeblikk.
«Mississippi Goddam» var en reaksjon på flere rasistiske drap i Mississippi og Alabama. Låten ble bannlyst i flere stater i «the deep south», da Nina Simone – uten noe forsøk på å maskere budskapet – gikk til verbalt angrep på den brutale, systematiske undertrykkelsen hennes folk måtte leve med, i en hverdag begrenset av raseskillet.
«You don’t have to live next to me – just give me my equality», lyder den solide punchlinen på tampen av låten.
At «Mississippi Goddam» ble gitt ut hele fire år før James Browns ikoniske «Say It Loud – I'm Black and I'm Proud», er oppsiktsvekkende. I mellomtida rakk folk tross alt å oppleve både et globalt ungdomsopprør og en seksuell revolusjon.
Å finne en mer uredd artist enn Nina Simone – som samtidig var en av klodens mest talentfulle både som låtskriver og musiker – er vanskelig. Simone turte være eksplisitt politisk, og hun taklet vanskelige, sosiale temaer som lett kunne ha lagt karrieren i grus. Simone sang også utilslørt om gleden i sex, som i samtida «offisielt sett» var noe man gjorde for å reprodusere, ikke kose, seg.
Konsertopptakene med Nina Simone har stort verdi. Selvfølgelig fordi hun og bandet improviserte på mesterlig vis, men også fordi Simone var både impulsiv og direkte. Hun konfronterte ofte publikummet sitt, og var ikke redd verken for å spøke med, eller kritisere (mangelen på) reaksjoner fra tilhørerne.
Hvor dette motet kom fra, er vanskelig å si. Og protestsanger utgjør riktig nok bare en brøkdel av Nina Simones kunstneriske virke. Hun briljerte innenfor flere stilarter, og er blant innovatørene i både jazz, blues, soul, pop, klassisk og folkemusikk.
Født i en liten by i det rurale North Carolina i 1933, hadde Nina Simone en lang vei å klatre opp til toppen av musikkpyramiden. Talentet og trangen til å spille var tydelig da jenta satte seg ved pianoet, i 3-4-årsalderen. Og veien til scenen var kort, da Ninas mor var predikant i nabolagets kirke.
Allerede som 12-åring fikk hun sin lokale konsertdebut, som klassisk pianist. Og her kom et forvarsel på hva slags karakter Nina Simone skulle vokse til å bli. Historien sier at hennes foreldre, selvfølgelig sprekkfull av stolthet, hadde satt seg på første rad. De ble raskt bedt om å sette seg lenger bak, siden de beste plassene var reservert for hvite folk. Unge Nina nektet å spille før mora og faren hadde blitt flytta tilbake til første rad.
Å få innpass ved musikkonservatorier var ikke lett, så Nina Simone tok pianoundervisning på privaten. For å betale for timene, spilte hun på nattklubber. Her adopterte hun navnet Nina Simone (fødenavnet var Eunice Kathleen Waymon), delvis for å unngå at foreldrene skulle oppdage at hun spilte «djevelens musikk» på kneiper som på ingen måte kunne omtales som Guds hus.
Her kom også et vendepunkt, da en nattklubbeier oppfordret henne til å synge – ikke bare spille på pianoet. Han karen her er vi alle skyldig en stor takk, siden Nina Simone – bokstavelig talt – ble en av de viktigste stemmene i moderne tid.
Rikdom. Det er ordet som best beskriver Nina Simone-katalogen av innspilt musikk. Debutplata «Little Girl Blue», innspilt i 1957, er en serie av «wow»-øyeblikk. Her viser det unge stjerneskuddet et register de fleste artister ikke rekker over i løpet av en hel karriere.
I løpet av storhetstida på 60-tallet gjorde Simone også en bråte av standardlåter, blant annet fra Broadway. Mange av disse sviskene kalles svisker med god grunn, og Hal Mooney – som i en periode var fast kaptein i studio – hadde en forkjærlighet for store orkestre og overproduksjon.
Nina Simone gjorde allikevel mange glimrende tolkninger av andres musikk, i tillegg til låtene hun selv komponerte. Det finnes nær utallige versjoner av Screamin’ Jay Hawkins’ «I Put a Spell on You», men ingen gjør den skumlere enn Simone.
Selv om hun var en sann virtuos musiker, utforsket Nina Simone den «enkle» musikken som hadde gått i muntlig arv blant flere generasjoner av forgjengerne. Hun satte sitt særegne preg på folkemusikk og gospel – hør bare perler som «See-Line Woman», «African Mailman» og «Come Ye».
Nina Simone hadde et vanskelig liv, blant annet som følge av et stort inntak av alkohol og medisiner. Som godt voksen fikk hun diagnosen bipolar.
Temperamentet kombinert med våpen resulterte i flere farlige episoder – blant annet da hun i 1985 åpnet ild mot direktøren av plateselskapet hennes. I senere intervjuer uttalte Simone at hun forsøkte å drepe han, og det er ikke bare lett å si om dette var spøk eller ei.
Med dette bakteppet, pluss faktorer som kjønn og rase, er det ekstra oppsiktsvekkende at Nina Simone ble en av musikkens viktigste stjerner. Hun var en vanskelig og sta person, som fulgte eget hode og hjerte – uansett konsekvenser. Og takk for dét.