METTESON «Look To a Star» (LEKK)

Artist og skuespiller Sverre Breivik, som han også heter, har hatt en grei start på musikkarrieren. Siden første låt under artistnavnet Metteson i 2019, har han mottatt gjeve stipender fra både by:Larm og GRAMO, samt sikret seg en Spellemann-nominasjon.

«Look To a Star» er mossingens første fullengder, og selv om albumet har mye godt ved seg, blir 13 låter på rad med generisk synthpop fort litt uinteressant i lengden.

Metteson er utvilsomt en teknisk god sanger, og utøver en imponerende stemmekontroll, men heldigvis uten å bli for «skrytete» og masete av den grunn. Her har han for det meste en avmålt rolighet i stemmen, som kler det kjølige klangbildet og det lett svevende lydlandskapet. Med flittig bruk av falsettsang og nesten Fleet Foxes-aktige englekoringer, unngår albumet stort sett å bli et langt og statisk disco-gjesp.

Det er litt vanskelig å beskrive sjangeren utover synthpop, men jeg får også kraftige Eurovision-vibber av hele greia, samt enkelte assosiasjoner til 90- og 00-tallets glam-pop, med band som The Ark og Scissor Sisters som de klareste referansepunktene.

I tillegg finnes det noen små hint av det en gang fremadstormende, men nå nedlagte tromsøbandet F.A.C.E, som gjorde mye av det samme for 10 år siden.

«Wallace Road» er blant de mest interessante låtene for min del. Kanskje mest fordi den skiller seg såpass ut, og gir et friskt avbrekk fra ensformigheten som ellers preger albumet, men også med den litt nostalgiske vrien på de produksjonsmessige valgene.

Pianoballaden «Blue Eyes Open» skaper mye av den samme følelsen, og er blant de få låtene som virkelig har en sterk gjenkjennelseskvalitet. Av de mer konvensjonelle låtene, er nok «Ever Working Tide» den sterkeste i flokken. Nydelige koringer og et velskrevet arrangement er stikkordene her, og det er låter som fint kunne funnet plass på spillelista foran en lang kjøretur.

Det største problemet for min del blir at mye av albumet låter nesten uinspirerende glattpolert og bringer ellers lite nytt til bordet, rent lyttemessig. Til tross for en teknisk plettfri utførelse og ingen direkte ubehageligheter, blir det svært få øyeblikk man fortsatt husker bare noen sekunder etter å ha hørt dem.

Jeg har derimot ingen problemer med å se at dette er musikk som har et åpenbart potensial til å treffe svært mange. Men jeg tenker det grandiose lydbildet, samt Mettesons teatralske artistkvaliteter sannsynligvis gjør seg enormt mye bedre i en live-setting, enn i et rent lytteformat.