HEAVE BLOOD & DIE «Burnout Codes» (Fysisk Format)
På sin selvtitulerte debut i 2016, samt oppfølgeren og kritikerfavoritten «Vol. II» to år senere, kunne tromsøbandet Heave Blood & Die enkelt og greit beskrives med ord som doom og stoner-rock, og helst av den seigeste og mest kompromissløse sorten. Det var litt enklere tider.
Med tredjealbumet «Post People» gikk det fremadstormende bandet derimot et overraskende sjangersteg videre; med et flunkende nytt og ambisiøst lydbilde, og tydelige tendenser mot 80-tallets synth- og darkwave var et dominerende element. Ikke alle anmeldere ble like begeistret for akkurat dette, men albumet sikret i alle fall bandet en Spellemann-nominasjon i 2021.
Nå er altså fortsettelsen her, og med «Burnout Codes» vil jeg påstå at bandet virkelig har begynt å finne sin formel, hvor det bygges videre på grunnsteinene de har lagt de tre siste rundene. Det spenner både bredt og bredbeint, men den røde tråden lever i beste velgående, selv om det går uanstrengt rett fra fandenivoldsk tøff-i-trynet-rock, som «Dog Days» og «Stress City», til mer melodiøse og monosynth-infuserte variasjoner – eksempelvis «Mjelle» og «Heatwave 3000».
Hvem vokalist Karl Løftingsmo Pedersen har latt seg inspirere av er ikke godt å si, men personlig får jeg assosiasjoner til alt fra Dave Gahan til Trent Reznor, så fort han beveger seg ut av det småmonotone default-registeret. På «Seen it All» blir det nesten heller ikke direkte feil å trekke vokalsammenligninger til Marilyn Manson (fra perioden hvor Manson prøvde å høres ut som David Bowie), om enn i en litt mindre karikert versjon.
Fellesnevneren i alle tilfeller er den punkete og livsbejaende energien, som stort sett alltid skinner gjennom, selv i tilfellene hvor bandet tendenserer mot grensen til atmosfærisk shoegaze-metall. Produksjonen er også nær upåklagelig, hvor co-produsent og lydtrollmann Ariel Joshua Sivertsen har bidratt med sine sedvanlige og grandiose stadionrock-tendenser, og annen generell gladgalskap som gjennomsyrer og styrker albumet på detaljnivå.
Albumet er dedisert til Eivind Imingen, som var bandets bassist fra 2020, og frem til hans død i 2023, etter at denne innspillingen var ferdig. Det ble altså hans siste albumutgivelse, noe som selvfølgelig også tilfører lytteopplevelsen et slør av vemod – spesielt når Imingens musikalske bidrag og riffteft er så sterkt til stede som her.
Uansett er «Burnout Codes» en helhetlig og smakfull rockskive av fineste kvalitet, hvor det låter som at samtlige bandmedlemmer konsekvent har dratt (eventuelt dyttet) lasset i samme retning, uansett hvilke musikalske sidespor som måtte utforskes, og resultatet har blitt deretter.