AURORA
Telegrafbukta, torsdag
Til tross for at både Aurora og bandet leverte varene på upåklagelig vis, hvor både sceneshow og lyssetting ble gjort beskjedent men smakfullt, ble det ikke helt det store avslutningssmellet man hadde håpet på, og det så også ut til at publikummet valgte å forholde seg eksemplarisk rolig under hele opptredenen.
Værgudene hadde virkelig bestemt seg for å være ekstra gem på Buktafestivalens åpningsdag, og som prikken over kransekaken hadde siddisen Aurora Aksnes – eller bare Aurora, som vi liker å kalle henne – fått den store æren av å runde det hele av.
Aurora er, med sin noe kjølige og ofte elektroniske kunst-pop-uttrykk, kanskje ikke den artisten man først å fremst velger å dra frem som en «typisk» Bukta-artist, hva nå enn det måtte bety, men torsdagens store trekkplaster funker fint som en naturlig fortsettelse av Dagnys smått legendariske Bukta-opptreden i fjor.
Siden hun debuterte i 2016, har hun også lagt en EP- og tre albumutgivelser bak seg, senest med «The Gods We Can Touch» i 2022, som debuterte med førsteplass på VG-lista, og ble samme uke det tredje mest strømmede albumet på Spotify.
Det blir i overkant å kalle det hele antiklimatisk, men etter å ha fått servert rocksjokk fra band som The Good The Bad and The Zugly og Bob Vylan, ble det kanskje i overkant vel balladetungt fra den populære popartisten. Spesielt på låtene «Exist for Love» og «A Dangerous Thing» – som for øvrig er kjempefine låter i seg selv – blir man fort klar for å høre noe litt mindre neddempet.
Ingen kan uansett ta fra Stavanger-artisten at hun har en av de aller sterkeste stemmene i norsk pop, og det er ofte lett å trekke sammenligninger til andre norske artister som Highasakite, Jenny Hval og Tromsøs eget Bel Canto, men det er fortsatt mye eget med Aurora som live-artist.
Hun er naturlig karismatisk og sjarmerende i både småsnakk mellom låtene og kontakt med publikum, og holder for det meste en god og lite selvhøytidelig tone med lytterne, selv når småpraten noe selvironisk handler nettopp om å småprate for mye mellom låtene.
Låter som «Running with the Wolves» og avslutningsnummeret, «Cure for Me», satt for øvrig som et skudd og ga konserten sårt tiltrengt energi mot slutten av settet, og gjorde nesten ekstranummeret «Daydreamers» litt overflødig.
Det er uansett ingen tvil om at Aurora er blant våre mest fremadstormende artister de siste årene, og har fått stor internasjonal oppmerksomhet, ikke minst gjennom deltakelse på filmmusikken til Disneys «Frozen II».
Personlig tror jeg denne konserten hadde hatt bedre effekt litt tidligere på kvelden, men samtidig fikk nok de som kom ens ærend for å oppleve Aurora god valuta for pengene.