I Feedback-spalten Trippel Trumf presenterer Helge Skog og Egon Holstad utvalgte albumtrilogier, som henger sammen kronologisk eller tematisk. Fellesnevneren er at disse tøffe triplene fortjener å bli dratt fram i rampelyset, med volumet skrudd opp på 11. Lytt til alle tre platene i bunnen av artikkelen.
Senere i år skal The Nomads feire seg selv, og at debuten, bautaen og mini-LP-en «Where The Wolf Bane Blooms» er 40 år gammel, med både konsert og plateutgivelse. Det er både rett og rimelig. Debuten er en av de største klassikere innen skandinavisk undergrunn, ei skive som den dag i dag høres like vital, grensesprengende og relevant ut som da den kom i 1983.
The Nomads kom etter punken hadde rast fra seg, og mens den skandinaviske punken i stor grad så til UK, var The Nomads et band som var mer orientert mot US og den harde undergrunnsrocken vi i dag kjenner best som garasjerock, en litt lurvete samlebetegnelse som i dag brukes mye feil. I tilfellet The Strokes er det helt på bærtur så misvisende og feil. I tilfellet The Nomads var det spot on.
The Nomads hadde ikke en G. Roslie eller en Lux Interior i front. De levde ikke skandaløse liv og skremte livskiten av alle rundt seg. De hadde ikke masse mytisk mystikk hengende over navnet, men gud bedre, så ellevilt tøffe de var.
Gitarene – gitarene! – skar gjennom luften som barberblad, og det var så mye attitude og autoritet i hvert riff, i hver sangfrase og hvert trommeslag, at det føltes som om rock’n’roll var det viktigste i verden hver gang man hørte det. Sånn har jeg det fortsatt med dem. Hver eneste gang jeg ser eller hører dem, tenker jeg at The Nomads er rock’n’roll. De er selve inkarnasjonen.
Den nevnte EP-en var et sjokk for de heldige som fikk sine hender på den i sin samtid. Ei salig blanding av egne låter og coverlåter – av alt fra Chuck Berry og Third Bardo til Revelons – var så usminket, så rått og så annerledes enn alt annet på den tiden. The Nomads var antitesen til alt glætt tullball på 80-tallet, der overdreven synth og åleglatte produksjoner ødela mang en god idé. Og de var fra vår del av verden.
Jeg oppdaget dem selv noen år etterpå, men det å oppdage et slikt band, og å høre at det gikk an å gjøre noe sånt som dette her i våre deler av verden, var helt vilt. Samtidig var de jævlig langt unna. På åttitallet føltes Sverige himmelfjernt. De var et mye rikere land, laget egne biler, solgte kinaputter i butikk, Pommac på boks og skateboard var lovlig. Og, aller viktigst, de hadde The Nomads.
Bandet banet vei på mange måter. For det første viste de at det gikk an å være fra Skandinavia og flekse muskler med de beste i US, UK og Australia. For det andre var valgene deres av coverlåter helt abnormt viktig for utvidelse av egen horisont, i motsetning til for eksempel Union Carbide Productions, som mer holdt på med noe helt eget, inne i sin egen boble.
The Nomads fikk en derimot til å dykke ned i katalogen til andre artister og sjekke ut alt fra Roky Erickson, Wipers, The Plimsouls og The Sonics til The Stooges, MC5 og The Gun Club, til en haug obskure nuggets fra sekstitallet. En slik effekt hadde overhodet ikke norske rockband på åttitallet, som Raga Rockers, DumDum Boys eller Jokke. The Nomads førte vei på en helt annen, og mye sterkere, måte.
I lag med The Cramps og The Fuzztones var de mine aller viktigste ledestjerner. The Cramps, som The Nomads var og er store fans av selv, er et eget kapittel. The Fuzztones hadde bedre smak enn evnen til fremførelse (skivene «Songs We Taught The Fuzztones», med originalene til versjonene deres, var mye viktigere enn tolkningene deres). The Nomads er i så måte et av de bandene jeg er skyldig mest, og som jeg vil stå i evig takknemlighetsgjeld til.
På nittitallet eksploderte den såkalt alternative rocken og tvang seg inn i stuene til streitingene, noe som var vel og bra. I Norge vokste det fram en ny bølge band utover tiåret, men her tok det ikke ordentlig av før på slutten. Men i Sverige hadde vi fortsatt the Nomads, og de fikk vi ha litt for oss selv. De tre skivene de ga ut på nittitallet har jeg alltid holdt høyt. De er alle fullstappet av dritbra låter, både egne og eminente coverlåter. Og de er helt knall.
«Sonically Speaking» (1991)
Elsker skiva, og kjøpte den på både CD og vinyl da den kom (den ble også reutgitt i en 25-årsutgave med bonus-sjutommer). Jeg hadde akkurat kjøpt meg CD-spiller, men følte, på en infantil måte, at Nomads ble «ideologisk» feil ikke å eie på vinyl (for noe tull, forresten), så da ble det begge versjoner.
Husker at skiva ble anmeldt i flere av de norske musikkavisene og at Harald Are Lund spilte låten «Smooth» på NRK. Nevnte låt er en favoritt fra skiva, en låt spesialskrevet til dem av label-mate (Sonet) Steve Wynn fra da nylig oppløste Dream Syndicate. Wynns egen versjon, som kom noen år senere, er ikke nærheten av Nomads’. De gitarene i riffet her er helt sjukt tøffe.
Versjonen de gjør av Warren Zevons «Certain Girl» er også mye hardere enn originalen (gitarene!), selv om den i det øvrige legger seg ganske opp mot Zevons’. Australske The Atlantics’ «Come On» speedes opp og videreforedles kraftig.
Ellers er det fylt til randen med gull, ikke minst av deres egne låter. Den mollstemte «The Goodbye Look» er enestående. Her synger Nick Vahlberg så kult og tøft at hjælpes. At dette kom ut midt i grunge-helvetet er i grunn litt morsomt å tenke på, for det er faen meg tusen ganger bedre, og mer rock, enn det aller meste fra den perioden. Ingen nevnt. De aller fleste glemt.
«Powerstrip» (1994)
Denne skiva spilte jeg i filler da den kom, og jeg solgte bra med den i platesjappa også, men det er ei plate jeg synes nevnes altfor sjelden når det kommer til dette bandet. Sounden er massivt og digert og Vahlberg synger fantastisk. Her er dessuten låtene på et hinsides nivå. Særlig A-sida er en sammenhengende triumfferd.
Jeg skjønner rett og slett ikke hvorfor «Powerstrip» ikke trekkes oftere fram, for den er en gjennomgående fest av hard rock, fremført av mestere i faget. Og de gitarene – gitarene! – fra Hans Østlund viser tenner og glefser etter deg hele veien.
Jeg vet ikke hva greia var, men den ble gitt ut på fire forskjellige plateselskap, sikkert med noen mer eller mindre tvilsomme dealer. Man måtte selvsagt ha flere av dem. Vinylen, av ideologiske årsaker (sluppet av spanske Munster, med dertil hørende bonus-7, og med et annet cover), samt den amerikanske CD-versjonen på Sympathy For The Record Industry, som hadde en versjon av «Fire of Love», Jody Reynolds-låten som senere ble kanonisert av The Gun Club på deres to første skiver. Nomads-versjonen er en mellomting av denne og den MC5 gjør på diverse bootlegs.
«Just Lost», som jeg alltid har tenkt på som deres tilsvar The Saints’ «The Prisoner», er en episk låt jeg aldri får spilt høyt nok. Herregud, så bra, rastløs og opprivende den er.
«Big Sound 2000» (1999)
Den skandinaviske rockscenen hadde eksplodert, og der The Hellacopters, Gluecifer og Turbonegro var spydspissen. Da The Nomads ble signert av selskapet White Jazz, som til da hadde gitt ut alt av Glue og Hella, føltes det veldig rett. Arvtakerne hadde fått inspirasjonskilden inn i eget hjem. Ringen var sluttet.
Jeg husker releasen på skiva som det var i går. Plater kom alltid ut på mandager på den tiden, og The Nomads og The Hellacopters skulle slippe hver sin skive på samme mandag, på samme plateselskap. Det var attpåtil på 17. mai, så i Norge kom begge platene i praksis ut én dag senere enn i resten av verden. Typisk, de jævla svenskene skal alltid være litt kulere.
Hella hadde sluppet raketten «The Devil Stole the Beat From the Lord» på singel i forkant og forventningene til skiva «Grande Rock» var enorme. Den var dessverre en liten nedtur som ikke klarte å leve helt opp til forventningene fra deres to første. Og den hadde et annet problem, nemlig at de fikk rundjuling av The Nomads. Bare det å se og høre nåla treffe rillene på (den grønne) vinylen, og høre åpningssporet «Don’t Pull My String», var en musikalsk orgasme i seg selv. Og skiva bare fortsatte å levere hele veien gjennom.
Til butikken hadde jeg tatt inn altfor mange av skiva til Hella og altfor få av skiva til The Nomads. Nye esker ble bestilt, og det ble heldigvis solgt store mengder, sikkert for at man pushet det hardt, men også fordi det var så satans bra. Man kan ikke lure folk heller. Og The Nomads har alltid vært ekte vare.
De som måtte ønske å dykke ytterligere ned i deres katalog på nittitallet, bør dessuten sjekke den superbe og fyldige samleren «Showdown» vol. 2, som også inneholder bonusspor, singler etc. Da kreves det selvsagt også at du sjekker ut volume 1, som er ei av verdens beste samleplater noensinne, uansett genre.
Epilog:
Garasjerock? Punk? Rock’n’roll? Skandirock? Drit i de merkelappene. Hør heller på skivene. For meg er de helt der oppe og vaker sammen med The Cramps og Dead Moon når det kommer til autentisitet. The Nomads er alt rock’n’roll handler om, og der det å ha det gøy og spille musikken man selv liker, sammen med folk man liker, uten å bry seg om hva alle andre synes, er regel nummer én.
Det verste av alt er at de aldri har sluttet å være bra. De er bare ikke så himla aktive på innspillingsfronten lenger. Dessverre, for jeg er helt sikker på at de har flere bra skiver inne i seg. Den foreløpig siste, «Solna» (2012), er dødsbra.
Live er de fortsatt et skue av en annen verden, for alle som er så heldige å få oppleve dem. De har spilt tre ganger i Tromsø, blant annet med Robban fra The Hellacopters på trommer, og det har vært helt fantastisk hver gang. Nå er det på høy tid å jage dem tilbake. In the name of rock. For å parafrasere bandet selv: You ain’t dead yet!