AGGIE FROST – Hagefestn, 17.08.2023
Det er en del småsurring fra publikum, som ikke er mange, her i bakgården ved Tromsø eldste trehusbebyggelse. Så skjer det plutselig noe på scenen.
Festivalopptredener eller tradisjonelle konserter med Aggie Frost vokser verken på trær eller hushjørner, så brorparten av oss trekker forventningsfullt fremover.
Der står tromsøartisten helt alene, og det slår meg som en voksen utfordring. Det som først ser ut som et «first price»-oppsett med PC, mikser og noen få ekstra duppeditter, viser seg heldigvis raskt å være både effektivt og høylytt på den herlige måten.
Som en av få damer i gutteklubben som har vært Tromsøs elektronikascene gjennom årtier, har Aggie Frost sitt egen variant av greia. På hennes siste album, fjorårets flotte «Perlemor», er popfaktoren høyere enn noensinne. Og det er hovedsakelig låtene fra dette prosjektet vi får høre denne torsdagskvelden.
Det er heldigvis langt fra noen «press play»-opptreden vi får oppleve. Aggie vrir på effektene og leker seg med trommemaskinen. Hun presser melodiene til steder de ikke tidligere har vært. Hun endrer og forvrenger beaten på en måte som skaper en fin uforutsigbarhet.
Det slår meg midtveis at poplåter blir en litt upresis beskrivelse. Flere melodier er snarere å regne som en type elektro-viser. At Aggie synger disse som om hun står oppe på fjellet, som en vokal forlengelse av naturkreftene, gjør det ekstra vakkert.
Selv om hun står fastlåst inni DJ-buret klarer Aggie etter hvert å få litt bevegelse i folk. I utgangspunktet tenkte jeg at dette alene-på-scenen-konseptet var «born to lose» midt mellom gladlaksene A Million Pineapples og sprettballrocken til Datarock. Men etter en litt stiv start er vi raskt i flytsonen.
En for anledningen «spesialskrevet» coverlåt, som jeg ikke drar kjensel på, er konsertens overraskelse. En versjon av Tromsøs gamle postpunk-helter Bols sin «Film» blir kveldens tøffeste. Vel, i alle fall inntil avslutningslåten «Stille» ender i en hurlumhei med farlig høy bpm, der Aggie tar steget ut i publikum for å danse så «brynja» fyker.
Hæla i taket ble det aldri, men som lytteopplevelse var dette helt topp. Jeg synes de fremmøtte hadde fortjent mer tid i selskap med Aggie Frost, enn den korte spilletida hun fikk denne torsdagskvelden.