THE AFGHAN WHIGS «How Do You Burn?» (BMG)

Siden starten på midten av åttitallet og til nå har bandet rukket å være et indieband nesten ingen brydde seg om, til å være et av mest begavede og kuleste i en bølge som veltet om hele musikkindustrien, til å bli oppløst, for så å komme tilbake med et brak.

Nå var det grungebølgen de på nittitallet ble regnet inn under, men det var nok mer en tilfeldighet av tidsrommet de slo gjennom, samt at de en kort periode var på den toneangivende labelen SubPop, attpåtil med husprodusent Jack Endino bak spakene (som også rattet lyd på skiver med Mudhoney, Soundgarden, Nirvana, Screaming Trees, L7, Supersuckers m.fl.).

Men The Afghan Whigs skilte seg kraftig ut fra alle disse, både genremessig og geografisk. Mens SubPop/grunge-bølgen hovedsakelig var basert i nordvest, var The Afghan Whigs fra Cincinnati, Ohio, i nordøst. Så denne grunge-greia har jeg aldri skjønt helt. Ikke er det viktig heller.

Det som derimot er viktig, er at bandets grunnlegger, frontfigur og kreative hjerne – den makalause Greg Dulli – er en de av mest særegne og beundringsverdige stabeisene som har vært der ute, i snart 40 år. I dag nyter de stor respekt, og er namedroppet som vesentlig inspirasjon for navn som Radiohead, The National, Hold Steady og en haug andre. Med rette.

Dulli har aldri limt seg fast i én leir, eller stått på stedet hvil. Selv om rocken har vært hans foretrukne uttrykksmåte, har han bestandig hatt minst én fot dypt plantet i soul, og hans evner til å skrive svært melodiøse, og vidløftige, poplåter, har alltid vært en kunst han har behersket til fulle, noe han også har vist både under eget navn og under bannerne The Twilight Singers og The Gutter Twins (sammen med avdøde Mark Lanegan).

«How Do You Burn?» er The Afghan Whigs niende skive, og den tredje siden comebacket i 2012 (som kulminerte i det voldsomme mesterverket «Do to the Beast» i 2014). De er et sånn band der ei ny skive føles som en skikkelig begivenhet, der man går og gleder seg i måneder, etter nyheten om slipp er gjort. Singlene i forkant har da også skapt høye forventninger, ikke minst det brutale åpningssporet, «Il’l Make You Se God».

Den starter med et hektende gitarriff, før Dulli «Oh!»-er den i gang, til et knallhardt komp, der det i drøye fem minutt kvernes ut et fuckings verk av en låt, slik jeg tenker at The Stooges muligens hadde hørtes ut om medlemmene var 30 år i 2022. Den er også platas hardeste. Og det er helt greit. Her er det også flere pianobaserte ballader, slik han lot bare å riste ut av ermene på særlig «Gentlemen» (1993 – trøste og bære, så lenge siden det er. Jeg var jo 21 år og voksen, inni mitt eget hode iallfall).

«Catch a Colt» er en slik en, en låt der Dulli sedvanlig presser vokalen til sitt ytterste for å nå opp. At skiva ble pandemirammet, og tvunget frem fra studioarbeid i de forskjellige medlemmers covid-faste residenser, høres i hvert fall ikke. Tvert imot, det høres helt fantastisk stramt og samkjørt ut.

Dullis eneste kumpan som har vært med bandet hele veien, bassist John Curley, får også sette sitt særpreg på en av låtene, og det som sammen med åpningssporet er den mest avhengighetsdannende og umiddelbare på skiva, den groovy og beintøffe «Jyja», der det dundrende bassriffet maner låten fremover, Peter Hook-style. Den låten kommer til å være en av mine mest avspilte når året er omme.

Han har også hentet inn flere gjestemusikere, deriblant Marcy Mays (fra Scrawl, som også sang på «Gentlemen», i den fortryllende vakre «My Curse») og sessionvokalisten Susan Marshall (som har jobbet med alt fra Primal Scream til Lucinda Williams, og som også gjestet The Afghan Whigs-skiva «1965», i 1998).

Disse damene gir også skiva mer variasjon og bredde, som også er finfint for en mann hvis misogyne beskyldninger haglet etter særlig «Gentlemen»-skiva, spesielt noen omdiskuterte linjer i låten «Be Sweet». Det hjalp ikke engang at Dulli senere har påpekt, gang på gang, at det var ord sagt fra en karakter i låtuniverset, og ikke fra ham selv som ehh … menneske.

En klassisk, og litt døv, kulturdebatt, ref. «An American Psycho» og Dirty Harry. Det er lett å skjønne frustrasjonen hans. Husker jeg leste et intervju med ham, der han fortalte at flere av låtene ble helt umulige å gjøre live i mange år etterpå, men at han nå har kommet frem til at han driter i det. Heldigvis. En låt som «Be Sweet» kan ikke spilles nok. Herregud, når gitarene kicker inn, etter Dullis utmaninger. Stor, stor musikk.

Nu vel: Mark Lanegan er selvsagt også med, om enn i mer beskjeden rolle enn han hadde i samprosjektet The Gutter Twins. Lanegan er ofte beskrevet som Dullis «brother from another mother» og vice versa (fyldig utbrodert av Dulli i siste Mojo), og det var også salige Mark som ga tittelen til skiva, ifølge et intervju Dulli gjorde i siste Uncut. Her korer han smakfullt fra graven på to låter, som vel var (noe av?) det aller siste han rakk å gjøre før han brått og uventet døde i februar i år.

«How Do You Burn?» er ei skive som kommer til å ta lang tid å bli ferdig med. Den har så mange lag i seg, og allerede etter 8-9 sammenhengende gjennomlyttinger er det flere av sporene som vokser kraftig på, og jeg likte dem allerede i første runde.

De som bare liker den mest rocka utgaven av bandet, vil muligens finne plata litt soft. Sliter man med soul, er det også flere låter som vil skippes. Men da tenker jeg at man i utgangspunktet ikke liker dette bandet. Og det er i så fall ikke mitt, eller bandets problem. Da er det ditt problem. Og du trenger, etter all sannsynlighet, hjelp.

Personlig føler jeg at det å se dem live igjen er noe av det aller viktigste – i hele verden. Galvanisert, stålsterk femmer.