– Jeg har tre barn, ei jente på 12 og tvillinggutter på ni år, så det er en del å holde i her hjemme, det blir liksom aldri ro. Derfor tok jeg med meg et knippe glade musikanter som også er småbarnsforeldre, og dro langt bort, for å rømme inn i en boble og jobbe komprimert og intensivt, sier Sivert Høyem.

I dag slipper han sitt syvende studio-soloalbum, «On an Island» – et album som er spilt inn med to gode venner i det gamle bedehuset Zoar på Nyksund, ei lita øy nord for Langøya, der Høyem kommer fra. Ei øy som var fraflyttet gjennom hele Høyems barndom, som en spøkelsesby.

– Albumet heter «On an Island», nettopp derfor. Det kjentes ut som en sann påstand, om ikke annet, sier Høyem.

Låtene på albumet er spilt inn på «gammelt vis», altså er alle instrumentene og vokal spilt inn samtidig, slik som The Beatles og alle band gjorde det på. Noe er lagt på i etterkant, der det har føltes som om låtene tjente på det.

– Ambisjonen var hele tiden å holde det genuint, beholde det umiddelbare som ligger i et live take av ekte musikere i et rom, fange samspillet. Jeg føler at mye av musikken fins nettopp der. Og bedehuset viste seg å være ideelt som studio, et sjelfullt rom å jobbe i med fantastisk akustikk.

I markedsføringen av det nye albumet skriver Warner Music at Høyem har latt «tristessen blomstre på vakrest mulig vis».

– Hva mener du med det?

– Jeg mener ingenting med det. Det er ikke mine ord, sier Høyem og ler litt småbrydd.

– Men ja, det er en melankolsk vibb som ligger gjennom hele albumet, slik det som regel er. Jeg skriver bare en viss type musikk, det er bare sånn det er eller sånn det blir.

– EN EGEN IDENTITET: – Om folk blander sammen min solokarriere og Madrugada, syns jeg egentlig ikke er så viktig. De som er ordentlig interesserte i det jeg holder på med, oppfatter at det jeg gjør alene har en egen identitet, sier Sivert Høyem. Foto: Andreas Hornoff

Ikke så mystisk som før

Det er kanskje mange som tenker på Sivert Høyem som en mystisk mann kledd i sort, men det gjør han av naturlige årsaker ikke selv. Han har aldri følt seg som den Sivert Høyem som ser alvorlig inn i kameraet på pressebilder.

– Jeg prøvde kanskje å være mer mystisk før, men det var nok bunnet i at jeg var usikker og ukomfortabel. Jeg ville bare lage musikk, og syntes den offentlige rollen med presse og sånt var ubehagelig. Men det var verre før, da skulle vi liksom bli konfrontert. Jeg syns fremdeles ikke det er hundre prosent ukomplisert dette med media, og stikker kun hodet fram når jeg har noe nytt på gang. Det syns jeg musikken min fortjener.

Han var bare nitten år da han startet som frontvokalist i Madrugada, og begynte å gå veien der han skulle ende opp som hele Norges melankoli-prins. Mange har opp igjennom spurt Høyem om han er tungsindig siden han skriver så triste låter, men han er tvert imot en som elsker å flire på privaten.

– Den musikken folk omtaler som trist, det er sånn musikk som gjør meg glad. Melankolien er det jeg selv søker når jeg lytter til musikk, det er det som resonnerer i meg. Veldig mye av den musikken jeg hører når jeg trener på Sats er oppløftende og glad, men for meg er det nesten bare bråk. Jeg er den eneste der uten noe i ørene, og jeg vet ikke hvorfor jeg utsetter meg for det, sier Høyem.

– Er du selvhøytidelig eller ler du av deg selv? Hvis du hadde ramlet på scenen, for eksempel, hvordan ville du reagert da?

– Jeg måtte jo ha flirt av det, men jeg hadde nok ikke syntes det var ideelt, nei. Jeg har mer lyst til ikke å ramle på scenen enn å gjøre det, sier Høyem og ler.

Han går ofte på scenen med et mål om at alt skal bli perfekt, kan bli fanget i det. Likevel vet han jo at det er nettopp når det skjer en feil at han får mulighet til å nå gjennom til publikum på en helt annen måte. Dersom han må starte en låt på nytt, eller noe annet ikke går helt som planlagt.

– Jeg føler jo på et ansvar for at alt skal bli optimalt, og mye av det ligger i å kommunisere med folk, så jeg har blitt mer og mer bevisst på å tulle og fjase mellom låtene. Men noen komiker kan jeg ikke si at jeg er. Jeg har stor respekt for folk som jobber med humor. Stand up er den ultimate kunstformen, vil jeg si.

– Oslokonsertene er alltid litt vanskelige

Høyem blir fortsatt nervøs før han skal opptre, noe han tenker er bra. Det skal koste litt å gå på den scenen.

– Nervene er der for en grunn, og det er for å skjerpe deg. Mange av de store forbildene mine, som Jacques Brel og Nina Simone forteller om at de var forferdelig nervøse de også. Det var ikke enkelt, heller ikke for dem.

Han har mange ritualer før en konsert for å gjøre seg skikkelig klar, for å bli den versjonen av seg selv som skal stå der på scenen. Han går en tur, kanskje gjør han litt yoga, varmer opp stemmen og hører på musikk back stage. Får han velge, blir det som regel Roxy Music.

– Jeg kan ikke gå rett fra å lage middag til familien og kjøre unger på håndballtrening og så på scenen. Det må skje et skifte mellom der. Oslokonsertene er alltid litt vanskelige, fordi jeg alltid havner i skvisen mellom å gjøre vanlig ting på dagen og skulle opptre på kvelden.

– I tillegg føles det alltid som det står mer på spill i Oslo, bransjefolk og musikkolleger som kommer. Kanskje henger det igjen fra den tidligere Madrugada-tiden da det føltes som om alt sto på spill hele tiden, sier Høyem.

Han sitter med et skjerf tett rundt halsen, ikke for å skjule noe, men for å holde stemmen varm, slik som man gjerne ser studenter i klassisk sang gjøre.

– Jeg bærer instrumentet med meg hele tiden, og prøver derfor å ta så godt vare på det som jeg kan. Jeg sover til og med med skjerf, medgir Høyem og ler.

– Det er flaks du er godt gift.

– Haha, jeg tror jeg holdt det skjult de første årene av forholdet vårt, men nå sover jeg med skjerf hver natt.

– Man blir jo krenka

Det er 2,5 år siden Høyem spilte inn «On an Island» i bedehuset på Nyksund. Nå føler han seg skikkelig klar for å komme i gang, slippe ut det han har skapt, dra på turné.

– Hvordan er ditt forhold til anmeldelser?

– Jeg blir fortsatt nervøs av å slippe ny musikk, det gjør jeg. Jeg elsker det nye albumet, for oss er tida i Nyksund et minne for livet, og vi er nok veldig preget av opplevelsen av å lage det. Men jeg har ingen aning om hvordan det blir oppfattet av andre folk, hva de hører når de hører det.

– Tar du kritikk personlig?

– Selvfølgelig og dessverre. Selv om man har blitt litt herdet gjennom årene, fått bevist at det går bra selv om det ikke faller i smak hos alle, så blir man jo krenka, sier Høyem og fortsetter:

– Jeg er mer tilbøyelig til å ta kritikken til meg og tvære på den enn å virkelig vokse på skryt. Det tror jeg er en ganske så allmennmenneskelig kvalitet. Men jeg prøver å møte skryt med respekt og interesse, det er noe jeg har jobbet med å bli bedre på.

– Så det er det du kan ta med deg fra dette intervjuet, alt er bedre enn det var og jeg blir bare bedre og bedre, sier Høyem og ler.