RVG «Brain Worms» (Fire Records)
OK, bruken av ordet sommer kan nok virke som en fornærmelse i disse istider her i nord, men la oss nå likevel forholde oss til konseptet sommer, som om det er tilstand vi i hvert fall skjønner den teoretiske betydningen av. Dere vet, sånn sol og grilling og bading, surfing og softis.
La oss late som det er her vi er åndelig sett. Og da, da er australske RVG sitt nyeste album, «Brain Worms», akkurat det vi trenger. Eller, faen, vi trenger dem uansett. Det er jo, tross alt, vinter i Australia nå.
Den tredje skiva fra Melbourne-kvartetten høres uforskammet tilforlatelig og lett ut, og kicker inn tennene på begrepet «den vanskelige tredjeskiva», så fuck den klisjeen liksom. Låtene bare triller ut som små energipiller og fyller rommet med vellyd og spretten poprock man blir tiltagende avhengig av for hver gjennomlytt.
Det var singelen «Midnight Sun» (et begrep vi faktisk vet hva er her oppe, i hvert fall teoretisk, vi så den jo i fjor) som fanget meg, da den kom i slutten av april, en låt så fengende og tullete bra at man blir poprock-ruset av å høre. Refrenget er av typen der du lukker øynene og føler at du svever rundt i rommet, samtidig som den flekker tenner og sparker hardt fra seg. Gitarene, de luftige trommene, den snertne synthen. Helt, helt utsøkt. Videoen er også fin.
Det er den kvinnelige frontfiguren og gitaristen Romy Vager som styrer showet og gir bandet det lille ekstra som skiller dem ut fra hurven. Den underliggende desperasjonen og halvt aggressive måten hun spytter ut ordene på er heidundrende flott, og hennes hooks etter de ordene hun legger mest trykk på kan minne om en ung og fremoverlent Brett Anderson, da han drev på med slikt og var kul i sånn cirka tre måneder for 30 år siden.
Men dette er, og det er viktig, ikke noe slapp britpop fremelsket av frustrerte musikkjournalister fra London som fortsatt subber gatelangs, ser i skoene sine og venter på Det Nye Stone Roses. Takk og lov, dette er heller et band som fremfører låtene med hjerte utpå drakta, og selv om melodiene er lekre og livsbejaende, er tekstene i stor grad fylt av lengsel, trassighet og livsbeneielse.
Det høres dessuten ut som de har så jævla mye selvtillit, på en kul måte. Dette kan de. Dette behersker de til fingerspissene. Lytt, digg oss-style.
«Squid», på B-sida, er en sugende låt som jeg brukte noen runder på å gjenkjenne hvor assosiasjonene kom fra, og da var det jo alt annet enn deprimerende å registrere at den høres ut som deres landsmenn The Chills, og deres største øyeblikk, den svimlende hypnotiserende «Pink Frost». Søk den opp. Hør den.
Dette låter selvsagt også helt superbt. Den engelske produsenten James Trevascus (som også har rattet lyd for landsmennene Nick Cave & Warren Ellis) har gitt skiva akkurat passe mengde luft og punch, slik at låtene både beholder sveveevnen og samtidig evner å stikke.
Så kan man lure på hva det er de har i drikkevannet der nede, for mengden med grom vellyd fra Australia ser ikke ut til å stanse noen gang, og godt er det. Og Feedback stemmer i og bringer det videre til folket. Det er i sannhet en ære, ikke minst når denne anmeldelsen publiseres parallelt med at Tex Perkins har satt sine bein på norsk jord. Australia, altså. Sukk.