BLACK LIVES: From Generation to Generation – Storgata Camping, Tromsø Jazzfestival 12.08.2023
Nykomponert musikk som spinner videre på arven fra Afrika, Karibia og Nord-Amerika? Ja, takk.
Høre et stjernelag ta kampen mot systemisk rasisme, og hylle mangfold og samhold? Selvfølgelig!
Og etter så mye skryt som prosjektet og bandet Black Lives – From Generation to Generation har fått, er selvfølgelig forventningene på Michael Jordan-nivå inne på Storgata Camping denne kvelden.
Loops, samlinger og bruken av platespillere sørger for en fresh start. Det blir kjapt åpenbart at det ikke er noen musikalsk museumsvandring vi skal gjennom. Slik sett hadde det passet bedre med en rapper, enn å ta i bruk spoken word-tradisjonen. Spesielt siden resten av bandet lager så mye lyd at det ofte er vanskelig å høre eksakt hva den godeste Sharrif Simmons sier.
Det funker bedre da sanger Tutu Puoane inntar scenen. Hun gir låtene styrken og grunnmelodien de trenger.
Bare synd at den sørafrikanske sangeren ikke er involvert i mer av konserten, også fordi hun gjennom både sjarm og autoritet har et svært godt grep på publikum.
– Dette er medisin for hjerte og sjel, sier Reggie Washington. Bassisten tar rollen både som laidback bandleder og promoansvarlig, der han løfter opp og peker på en CD-plate mellom flere av låtene.
Washingtons utvalgte medspillere viser takter og toner av både lavmælt og breial karakter. Jeg er litt usikker på om David Gilmore er fornøyd eller misfornøyd med at foreldrene ikke heller døpte han Crazy Diamond eller Brick Wall. Gitar, det har han uansett virkelig dreisen på.
Gjennom konserten er det én karakter som skiller seg tydelig ut, for min del. Saksofonist Pierrick Pédron bærer det tyngste melodiske lasset i flere låter. Om han ikke får det til å låte direkte lett ut, er det en naturlig og uanstrengt flyt i tonene han presser gjennom messingen. Det er vanskelig å sprute mer bensin på bålet med et musikkinstrument, enn hva Pédron gjør denne drøye timen. Bravo!
Musikerne låser fast et bunnsolid, tungt groove. Men det er mange av dem, og alle trenger mye plass. Midtveis i settet tenker jeg at dette er farlig nær en standard jazzkonsert, bare at soloene går på rundgang blant ekstra mange folk. Budskapet tatt i betraktning, hadde jeg forventet litt spissere albuer og kontante takter.
I flere låter blir det rett og slett for mange kokker som skal røre rundt gryta.
Men idet konsertopplevelsen er nær å gli over i akademisk karakter snur det: En feit beat, et gromt riff som oser av funk og hip hop får kveldens suverent mest fysiske respons fra publikum.
Kveldens sterkeste inntrykk leveres da Tutu Puoane gjør balladen «From the Outside In», der Grégory Privat sørger for et svært lekkert komp bak pianoet. Det er ikke noe overdådig jåleri i Puoanes stemme, men hun får ordene til å slå hardt. Idet sangeren bøyer seg frem, lukker øynene og vrir ut linja «I am tired of being different» får jeg frysninger som grenser til det ubehagelige.
Ufattelig nok tangerer Pierrick Pédron dette øyeblikket da han smeller i vei med en direkte sinnssyk sax-solo.
På tampen gires det opp, og det blir skikkelig fest i lokalet til slutt. Det er et lappeteppe av en forestilling vi får servert denne kvelden, og på tross av enkelte løse sømmer var dette en opplevelse – i ordets minst nøkterne betydning.
På scenen:
Reggie Washington: bass
Pierrick Pédron: saksofon
Tutu Puoane: sang
Sharrif Simmons: forteller
DJ: Grazzhoppa: platespillere
Grégory Privat: piano, keyboard
David Gilmore: gitar
Marque Gilmore: trommer og elektronikk