BEL CANTO «Radiant Green» (Bel Canto)
Er man blant dem som husker landeplagen «Shimmering, Warm & Bright» (som duoens daværende manager Per Erik Johansen visstnok måtte krangle inn på skiva med samme navn), er det en viss fare for at dette kan bli en nostalgisk lykkepille av de sjeldne.
På «Radient Green» har tromsøduoen, bestående av vokalist Anneli Drecker og multiinstrumentalist Nils Johansen, fått plass til ti nye låter, hvor bredden og variasjonen er overraskende stor – samtidig som det aldri er noen tvil om at man lytter til et flunkende nytt Bel Canto-album.
Dette gjelder helt fra førstelåten «Grass Mint Crisp», hvor kombinasjonen av drømmende vokaler, fiffige gitarer og en svært forseggjort produksjon sitter som et skudd. Sammen med «Lifeworld», vil jeg si at dette er så nært klassisk Bel Canto man kommer på en god dag anno 2024.
Åpningen er knallsterk, men ett av de absolutt største høydepunktene kommer umiddelbart etterpå, i form av låten «Erköning». Det er bare å se for seg klassisk, sløy synth-wave, men dandert med Dreckers vokal på sitt mest teatralske, heksete og Kate Bush-aktige – attpåtil på klingende tysk, og vi er farlig nært fasit.
Selv om Bel Canto i stor grad har gjort seg bemerket for å drive med elektronika-pop på gamlemåten, har det her blitt spillerom for mye annet også. En av låtene som skiller seg mest ut er «Train Window Girl» (som naturlig nok blir sunget på fransk), hvor mystiske gitarer, dramatiske strykere og en småsentimental saksofon lager nærmest «Poirot»-aktig stemning.
Når vi først er litt inne på dette, kan «Can of Worms» enkelt nevnes i samme åndedrag – for her skjer det mye moro, og det pøses på med både interessante og uventede tonale valg, bandets særegne hint av verdensmusikk, og toppet av en fullstendig utemmet Drecker. Kanskje ikke albumets mest soleklare radiosingel, men et klart høydepunkt for min del.
Et annet gledelig innslag er albumets bidrag fra Geir Jenssen – kanskje best kjent under artistnavnet Biosphere. Jenssen var en av Bel Cantos tre grunnleggere, men forlot bandet i 1989 til fordel for solokarrieren. Her setter han sitt umiskjennelige preg på Sondre Lerche-duetten «Virginia», samt synth-valsen «Lake Ice».
På albumets siste to spor tas det imidlertid i en litt annen retning. Først med instrumentalen «The Winds of the Milky Way», som best kan beskrives som en kort møte mellom 90-tallets «fjelljazz» og en slags light-versjon av David Gilmour.
Dette kunne fort blitt en smule malplassert i denne settingen, men i kontekst av at en av fjelljazzens storheter, trompetist Nils Petter Molvær, tilfeldigvis dukker opp på sistelåten «Wave Without a Shore», blir det egentlig helt riktig. Sammen med cellist Frida Fredrikke Waaler Wærvågen, settes det et vakkert punktum på bandets syvende studioalbum.
Det er fort gjort å glemme at man hører på et band som ble stiftet for snart 40 år siden, hvor det fortsatt tys til kreativitet og musikalsk overskudd, fremfor å bare kopiere seg selv. Samtidig låter essensen av bandet nøyaktig slik det alltid har gjort, så nostalgikerne trenger heldigvis heller ikke å bekymre seg for noe.