– Du blir plassert på en øde øy og får anledning til å høre på kun én eneste plate, hvilket fonogram tar du med deg?– Åh, faen. Hørte du det intense skriket? Sluuuurp!

– Det eneste jeg hører er intens slurping i kaffe, så nei. Hva skjer?– Da kom det akkurat før jeg trykket på telefonen. Nei, du skjønner, jeg var og datt så jævlig på skateboard her på mandag, og det gjør bare så forbanna vondt når man reiser seg, som jeg gjorde nå da du ringte. Men det har vært kyndige folk og sett på kroppen, og det er intet brukket, så det er bare muskulær smerte, og dermed ingen fare for verken gitarspill eller konserten i Tromsø.

– Betryggende! Men da gjentar jeg spørsmålet, og det var…– Ja! En best of med Aretha Franklin!

– Haha! Den kom kontant, ja. Nekter normalt på samleplater, men en samler med Aretha får skli gjennom det trange nåløyet. Dette hørtes svært resolutt ut. Når ble du oppmerksom på henne?– Nei, jeg er oppvokst i et hjem der store mengder med soulplater er hva det eksisterte mest av, så det må ha vært helt tilbake i fem-seksårsalderen, og hun har alltid vært med meg og jeg har sett henne live to ganger, én gang i 2008 og én gang i 2010, begge gangene i L.A. Og du fikk selvsagt sett filmen, filmen? «Amazing Grace», altså. Og her snakker jeg om på kino, for det er viktig. Sluuuurp!

– Nei, dessverre, den fikk jeg ikke sett.– Shame on you! For jeg har ikke akkurat blitt noen mindre fan etter filmen, for å si det på den måten. Jeg så den i åpningsuka i L.A. og drev og involverte meg og styrte masse for å få den satt opp på kino her i Norge, for den må sees på kino. Jeg så den tre ganger. Ja, den må man altså få sett. Det er jo en haug med folk, musikere og andre som elsker Arethas musikk, som har prøvd i mer enn tredve år å få den satt opp, uten hell. –

– Men det ble jo ikke noe av den mens hun levde. At den endelig kom er det absolutt eneste positive med at hun døde. Aretha, ass. Vi er liksom oppdratt til at alle er like, men det er bare piss. Når du hører henne, skjønner du det. Fordi hun opererer på et helt eget nivå. Ingen synger bedre. Det er helt sjukt. Sluuuuurp!

– Jeg skal få sett den. Jeg lover! Det virker ikke som har vært i et spesielt opposisjonelt musikkforhold til foreldrene dine?– Nei, ikke på noen måte! Smaken til moren og faren min er så bra at jeg heller ser på oss som lagspillere. Jeg har også veldig unge foreldre, mutter’n ble jo bestemor da hun var 39. Og fatter’n er jo den evige hipsteren. Sånn som da søstera mi begynte å gå på Blitz og opponerte med punkrock og sånn, så bare fiska fatter’n frem skivene med Dead Kenndys, som hadde stått der hylla allerede. Haha! Sluuuurp! Så, nei, de er mer som bestekompiser å regne.

– Det er jo helt nydelig. Men de fleste musikknerder har jo en ekstern mentor. Har du bare hatt foreldrene dine?– Nei nei! Det er mange som har hatt sin funksjon der, og jeg hadde iallfall 10-15 forskjellige mentorer. Men den viktigste er nok Lars Petter Lunner, Norges beste rampskater på åttitallet. Han hadde verdens største samling av obskure 60’s-singler med alt fra northern soul, poppunk og powerpop og så videre, og han fora meg med opptakskassetter som jeg hadde på walkman jeg hørte på på skateboardrampen. Masse dritbra låter!

– Har noen eksempler?– Ja, ett eksempel er det ukjente bandet The Chills, og låten «Pink Frost». Den introen i seg selv er fantastisk.

– Jeg elsker «Pink Frost»! Har singelen selv. Martin Phillipps er New Zealands ukronede geni. Og introen, ja. Den bassgangen der er hypnotisk. – Ja, herregud! Jeg rappa den faktisk på Bigbangs «Saturn Freeway», og har egentlig venta i alle år på at noen skulle påpeke slektskapet, men det er faen ingen som skjønner noen ting! Og fra samme tida, «The Unguarded Moment» med The Church er også noe å nevne, hvis man virkelig elsker musikk.

– Enig! En av de beste australske singler noensinne. Hva er det beste du har sett live, da?– Det tror jeg må være Patty Griffin på Muddy Waters i Oslo, rundt 2005, cirka. Hun hadde akkurat skrevet flere låter på den «Home»-skiva med Dixie Chicks, blant annet «Truth No. 2».

– Kult. Hvor gammel var hun da?– Hun var allerede ei voksen dame [sjekket: Det var i 2005. Patty var da 41, altså ung som bare det!], og det bare helt rått hvordan hun fremførte låtene, og hvordan denne fremføringen fikk frem låtskrivinga og dybdene i tekstene sine. Det som traff meg var at hun la frem selve beviset på hvordan man kan bruke musikk til å si noe viktig om livet, at musikk fremført på sitt beste er en kanal for ekte følelser, der det ikke handler om å synge reneste eller mest presist, men å være personlig i formidlingen av det man har på hjertet.

– Hvis du selv kunne skrevet noen andres låt, da? Tenk penger, kred eller sjekketriks. Hva velger du?– Jeg går for en låt som kicker inn på alle kriteriene! Altså «Hotel California. Du kan faen ikke ta den på noe. Låten er som et komplett, perfekt byggverk, der hver eneste siker er perfekt satt inn, der det ikke finnes ett svakt punkt. Det er helt vilt. Altså, Tom Petty kunne synge alt han ville, og det var så klart tøft, men når Don Henley gjør det er det mye skumlere. Bare tenk på «Boys of Summer»! Don Henly, altså. For en drøy type! Sluuuurp!

– Haha! Her leker du ikke fan! Du får med deg én ting til på øya. Hva pakker du i sekken?– På en øde øy vil jeg anta det er gode muligheter for surfing, så et surfebrett er obligatorisk. Ja, det må bli et surfebrett!