Noen musikkstiler er mer tidkrevende enn andre, og Endoliths progressive ekstremmetal er virkelig ikke preget av slurv og snarveier. «Voyager» er et svært proft og gjennomarbeidet produkt, og man hører at det er brukt mye tid på både komponering, konsept og innspilling.

Å fusjonere så mange stilarter som Tromsø-bandet gjør på denne skiva, er en dristig øvelse. Resultatet låter allikevel både fokusert og enhetlig. Selve fremføringen er førsteklasses – som også er en nødvendighet i et så teknisk krevende musikalsk territorium. Den brutale vokalen gjøres ypperlig av Frode Hofsøy, Erlend Malm og Betabloks Simon Theodorsen. Den «rene» vokalen synes jeg blir overflødig, da selve soundet inneholder nok melodiske elementer.

Man hører ekkoet fra industrimetall-pionerer som Fear Factory, samt en åpenbar innflytelse fra svenske Meshuggah. Men musikken stopper ikke der, og instrumenteringen er sjeldent omfattende.

Den vedlagte presentasjonen av albumet forteller om et ambisiøst og «høytflyvende» lyrisk konsept, som jeg i mangel av et tekstskjema ikke kan kommentere ytterligere. Jeg skal unngå merkelappen «thinking man’s metal», da den i min bok er like flatterende og logisk som «blind man’s golf». Men noe kosmisk og filosofisk har i alle fall falt oppi jerngryta til Endolith.

Det såkalt moderne lydbildet, med klikkende basstrommer og elektronikk på toppen, er overhodet ikke undertegnedes kopp med verken det ene eller det andre – men jeg har samtidig vanskelig for å se hvordan låtene kunne ha fungert med mer begrensede midler tilgjengelig.

Endolith driver med presisjonskunst, og de som foretrekker litt lydmessig slark i spilledåsa er herved advart. Det svært detaljrike soundet er overveldende ved første møte, men utgjør en positiv forskjell ved gjentatte gjenhør.

«Maksimalisme»-tankegangen som preger hele albumet gir både positive og negative utslag. Låten «Velocirapture» er et godt eksempel. Den inneholder noen fete og heftige partier, men blir overlesset med for mange komponenter. Jeg skjønner at dette er noe av poenget med progressiv musikk, men noen ganger fremstår låtene som om forskjellige fremmedlegemer har blitt hektet på én og samme kropp.

Linja mellom flerfoldig og masete er syltynn, men Endoltih balanserer allikevel nokså godt gjennom de ti sporene som serveres på «Voyager». Den blytunge «Bertrand Russell» og åpningssporet «Galactic Pecking Order» er helstøpte komposisjoner, der skjønnhet og styggedom spiller hverandre gode – som det heter på fotballspråket.

«Holy Curiosity» er en pen avrunding på albumet, der kaskadene av synth og saksofon er spesielt utsmykkende. Liker du din metal flerdimensjonal og progressiv, har du all grunn til å sjekke ut denne skiva.