DJEVEL «Naa skrider natten sort» (Aftermath Music)
De har noe stort på gang her, Djevel. Etter fjorårets briljante album «Tanker som rir natten» har vi nå kommet til del to av bandets «natt-trilogi».
Albumet innledes med en måneskinnsvandring i marsjtakt, før en nådeløs haglskur setter inn, i «Naar Taaken Tetner». Den påfølgende timen preges av stor variasjon i tempo, intensitet og stemmebruk.
Én ting er konstant; den sagnomsuste feelingen. Denne udefinerbare ugne, og merkelig beroligende, stemninga som kun de beste black metal-bandene klarer å skape. Kall det melankoli i dens mest ekstreme form, om du vil.
Djevel er å regne som disipler av den originale norske varianten av black metal. Denne sjangeren nåde sin kunstneriske formtopp tidlig i barndommen, rundt 30 år tilbake i tid. Hovedgrunnen til at Djevel klarer å holde denne stilen interessant er at trioen er tro mot grunnideene, som sier at innholdet trumfer form, teknikk og estetikk. Og at måten man skjærer seg inn til svartmetallnerven skal gjøres med særegent fingeravtrykk på redskapet.
Veteranene Trånn Ciekals (gitar/synth/kor), Bård «Faust» Eithun (trommer) og Eskil «Kvitrim» Blix (vokal/bass) leker seg virkelig med formspråket på sin siste skive, selv om fargenyansene er begrenset til de som er synlig i mørket.
Denne plata er derfor uforutsigbar der mye annen black metal faller inn i «hørt det før»-kategorien. Vi hører musikere som er totalt dedikert til sjangeren, men har egne metoder for å male fram skjønnhet utav mørket. Slik skapes magi, og ikke nok en kopi.
Melodiene er enkle, men Djevel har en rikdom i uttrykket som går langt utover bandets tre bestanddeler.
Det er ikke én gitar som spiller ett riff. Det er flere gitarer, deriblant akustiske, som følger forskjellige spor samtidig. Det er et subtilt teppe av synth her, og stikkende pianotoner der. Bassen planker ikke gitartemaet, men slynger seg rundt melodiene som en orm. Trommespillet utføres med en fantasi man sjelden hører over så enkle akkordrekker.
Lydbildet er som kontrollert kaos. Kronet med grimme brøl og ekkodrapert kor blir resultatet majestetisk.
Mozart kalte det «Eine Kleine Nachtmusik», og Djevel kan kalle det hva faen de vil. Bandet lyser uansett opp en metal-himmel der det er langt imellom de virkelige stjerneskuddene. På sitt åttende album – og to tredeler inn i trilogien jeg nå gleder meg inn i helvete til å høre konklusjonen av – fremstår Djevel som landets beste og mest interessante black metal band. Norgesmestere i djevelskap, rett og slett.
Her i nord er mørketida i gang. For oss som liker denne perioden der lyset kun kan skimtes i horisonten er «Naa skrider natten sort» det perfekte lydspor. Dette er nattasanger for ensomme ulver som liker å vandre med månen som følgesvenn. Jeg finner virkelig roen med denne skarpe og grimme, men også svært vakre, musikken på øret.