SPIDERGAWD «VII» (Crispin Glover Records)
Så kult det er med band som bare peiser på, slik Spidergawd nå kan feire at de har gjort i ti år. Siden de ble grunnlagt i 2013, delvis som en spin-off fra rytmeseksjonen til Motorpsycho, har de måket ut skiver i et imponerende tempo. Sju fulle album på ti år tilhører sjeldenhetene i dag. Gid flere holdt på sånn.
De tre første platene kom med bare ett års mellomrom, og siden fjerdeskiva, «IV», har frekvensen vært annethvert år, der heller ikke en festbremsende pandemi klarte å stikke nok kjepper i hjulene til å stoppe produksjonen.
Det er heller ikke sånn at de har stivnet i sitt eget mønster, at man får en følelse av at kvantitet er hovedmålet her, kanskje med unntak av de både beskrivende og intetsigende platetitlene deres, som er like spennende som Led Zeppelin og Peter Gabriels første skiver (det gikk jo helt greit med dem begge), og platene heter da bare kronologiske romertall.
Debuten heter «I». Denne, deres sjuende, heter «VII». Når i tillegg alle omslagene er laget av Emile Morel, og ser til forvekslikng like ut, uansett hvor lekre og detaljrike de er, er det et sant helvete å diskutere platene deres med andre som har hørt på dem. En Spidergawd-quiz med platetitler og coverbeskrivelser hadde kunnet få selv den mest iherdige og nerdete fan til å knele i frustrasjon.
– Hva er den beste skiva av «IV» og «VI»? Du vet, de med sånn cover som ser ganske like ut? Det ene med en edderkopp og noe greier, og den andre med ei dame på en fugl og noe drager og greier, men hvilken skive hadde hva? Kjør quiz-debatt i hvert lag!
Stakkars fremtidige deltagere på Spidergawd-quiz.
På de tre første skivene spilte Motorpsycho-sjef Bent Sæther bass, og han satte selvsagt sitt tydelige preg på dem, som den råtassen han er med firestrengeren. Hører man på disse platene nå, er de merkbart tyngre, mer proggete og med vibber godt inn i det man en periode var glad i å kalle stonerrock, og der Sabbath og The Who spøker i kulissene, samt at saksofonen ga dem hint av årgangs-The Saints, som alltid er et pluss i boka.
Da Sæther måtte melde seg av og gå tilbake til moderskipet, ble det selvsagt utslagsgivende for soundet. De individuelle styrkene i bandet er likevel for sterke til at slikt noe ville sparke beina under dem, og derfor har de bare fortsatt ufortrødent.
Frontfigur Per Bortens soulheavystemme er fortsatt den samme, og de ville og umiskjennelige trommene til Kenneth Kapstad draperer fortsatt alle låtene, som om det var tre trommiser og to perkusjonister som var i sving – samtidig. Barytonsaksofonen til Rolf Martin Snustad gjør også sitt til å tilføre dem særegenhet i mylderet av band som spiller hard rock.
Forskjellen i soundet da og nå, foruten at de har fått inn en ekstra gitar med Brynjar Takle Ohr (El Cuero, El Doom & The Born Electric med mer), er at de nå lener seg mye mer mot den andre bølgen av britisk metal, den såkalte New wave of British heavy metal (NWOBHM), samtidig som Thin Lizzy – fra den første bølgen – fortsatt er med, og der man hører spor av flere konkrete Lizzy-låter i de nye komposisjonene.
Det er i det hele tatt mer melodier enn for ti år siden, så er det selvsagt opp til den enkelte å avgjøre om det er et pluss eller ikke. Personlig er jeg mer begeistret for Sabbath, Zep, The Who & co. enn jeg er for NWOBHM, og liker bedre det tunge soundet på gammal Spidergawd (tatoveringen «Gammal Spider» er herved up for grabs) enn det litt mer krevende heavy metal-soundet på denne skiva, der Brynjar Takle Ohr går helt bananas, ananas, mango og tyttebær med gitarsoloene sine over hele fjøla. Plata er rett og slett litt vanskeligere å høre i et strekk enn jeg syntes det var hos gammal Spider.
Så lar jeg meg også more av at en låt som «Anchor Song», min personlige favoritt på skiva, høres ut som en ny singel fra Kvelertak, bandet der Ohrs bror («Ohrs Bror» kunne faktisk vært en låttittel av Kvelertak), Brynjar Takle Ohr, trakterer trommene, så dette er litt full sirkel, på en kul måte, og en indirekte manifestering av at comebackaktuelle El Cuero, i lag med Silver, er i ferd med å infiltrere den harde delen av den norske rockscenen.
Det høres dernest ut som Spidergawd er verdens morsomste band å spille i, at de har det satans artig på jobb, som er udelt positivt. De bare spiller og spiller og lar de fortløpende skivene bare ta dem dit det måtte være, noe som også føles veldig trygt med denne gjengen. For de lander uansett aldri langt unna sitt indre purpose og why, som det heter blant hipstere (som ikke spiller rock).
Takk og lov at vi har dem, ikke minst som liveband, der de er garantister for eksorsister av kjedsomhet, noe rock i sin edleste form alltid er. Sterk firer.