KARI BREMNES Driv – fredag 18.11.2022
Jeg tror mange følte det sånn på Driv i kveld, at de kun er en kaffekopp unna å bli Karis nye soulmate. Hun har den evnen, at man føler seg som den eneste gjesten, den eneste i rommet, i et rom fullt av folk. Hvis ikke den følelsen er kjærlighet, da aner ikke jeg what love is.
For meg er tekstene hennes det sjela mi ville sagt hvis den kunne snakke, og stemmen hennes er så beroligende, så granskende og samtidig så sår at jeg ikke kan unngå at den treffer meg, uansett hvor mye jeg forsøker å hoppe bak en sofa for å unngå skudd.
Om du ikke har skjønt det ennå, jeg er en Kari Bremnes-nerd. Jeg har hatt, det jeg vil kalle, et personlig forhold til Kari siden jeg var ti år og hørte «En gang hadde æ en elsker i Berlin» for første gang. Jeg hadde sneket til meg mammas «Gåte ved gåte»-plate og sangen traff mitt ti år gamle hjerte så hardt at jeg fikk akutt hjertesorg. Sangen var som en hel film som spilte av i hodet mitt, og plutselig satt jeg der ved nabobordet og hørte en eldre dame fortelle om elskeren hun en gang hadde.
Det ble et ritual å sette på den sangen når jeg hadde behov for å gråte litt over kjærlighetssorgene jeg ennå ikke hadde opplevd. For vi er jo alle både små barn og gamle folk, samtidig, inni oss. Sånn er det iallfall for meg.
Vi lytter
Tilbake til Driv, fredag: Salen er rimelig stappa med folk på 30 pluss, mest 50 pluss. Jeg ser rundt meg og lurer litt på hvor 20-åringene er, for dette er musikk også for dem, de vet det bare ikke ennå.
I et tåkete, blått lys kommer Kari Bremnes ut i høye støvletter, hennes signatur, og hun er elegant svart fra topp til tå. Det er bare hendene med de kraftige ringene og ansiktet som er utildekt. Hun tar mikrofonen og alle lytter. Det burde de også, for det er faktisk Kari som har noe å si.
– Det er fem år siden siste jeg spilte på Driv, og da var jo alle dere bare 11 år, sier Kari og får en unison latter i retur.
Ah, dette lover godt. Kari forteller at søringene hater november, men det er fordi de ikke bor på rett plass i årets ellevte måned. Det er jo i dette lyset man skal bo, nå. Alle i rommet smiler stolt.
En brå vending
Og så tar hun en brå vending, går rett inn i alvoret. Hun snakker om bomben som falt i Polen denne uka, at den kunne startet tredje verdenskrig. Og dette skal bli et av sporene i kveld for Kari, at hun i større grad enn tidligere tør å snakke politikk fra scenen. Om litt vil hun stå der og si høyt og tydelig at det er skummelt det som skjer, Trump som vil opp og fram igjen, Ap som går ned, høyreekstreme partier som blir større, alle som har blitt fratatt stemmen sin, og at det derfor er viktig at vi alle bruker vår stemme.
Men hun åpner med å si at det kunne skjedd, og synger låta som heter nettopp det. Det kunne skjedd, det har jo skjedd, det skjer jo nu, et anna sted. Alle, minus tre stykker som tror det er fest i baren bak, blir stille. Og vi kommer til å stå sånn, tyst, i nesten to timer fremover. For Kari leverer bølge på bølge med favoritter, sanger som er vanskelig ikke å suge inn under huden. «Nytt imellom oss», «Egentlig en danser», «Sangen om fyret ved Tornehamn», «Skrik», «Finn veien, engel», og ja, dere skjønner.
Det skifter umerkbart mellom alvor, lek, rytmer, hjertesmelt, og uendelig vakkerhet, hvis det var et ord. I så fall tror jeg dette er vakkerhet.
Savner lek med ilden
Kari vet det ikke, men jeg slo opp med henne for noen år siden da hun ved gjentatte tilfeller gjentok mellompraten fra tidligere konserter. Det var som at alt gikk på repeat og jeg følte at forholdet vårt plutselig var en løgn. Men fredag kveld på Driv er alt nytt, det er Kari som snakker til oss, om oss, vi er sammen, i kveld.
Man kan ikke skrive om Karis konserter uten å nevne bandet. Som artist går det vel ikke an å ha det bedre enn Kari har det på den scenen. De er så inni hampen dritgode og stødige. Likevel er det noe i meg som savner at de tar plass, jeg vil høre dem leke med ilden, kanskje bli litt brent. For det hadde vi tålt, de trenger ikke være så kalkulerte.
Når folk eier instrumentene sine så til de grader, elsker jeg når de kjører på, lar kassa eller cymbalene virkelig kjenne at de lever. Jeg elsker når folk som kan sakene sine skeier totalt ut, viser fingeren til planer og regler, da kan de få både tak og hoder til å eksplodere.
Topp tre øyeblikk
De tre fineste øyeblikkene for meg var disse:
1. Da Kari fortalte om tida før hun begynte å skrive, tida hun trodde låtskriving kun var for noen utvalgte i USA, men så dro hun til København hvor hun skrev en av sine første låter, «Københavnkneipe». Ah, det er noe med låter som blir tatt fram igjen, som gjenvinner kraft. Det var som om hun sang den igjen for første gang.
2. Sangen hun skrev etter pappaens død i 2018, «Når du går»: «Høre du de klokken, pappa? Det e du som ringes over te den andre sia, ut av denne tia. Pappa, det e nu». Min pappa lever fortsatt, heldigvis, men der sto jeg midt i en fullstappa Driv og måtte tørke tårer av tanken på at han kommer til å dø en dag, og tårer for alle som har mistet sin. Den er som en egen teaterforestilling, den sangen, og Kari sto der og var ni år og 65 år, som hun jo utrolig nok er, på samme tid.
3. «E du nord». Ekstranummeret alle visste kom, for så slem er ikke Kari at hun nekter oss her nord den. Det er en ubestridt jævla nydelig låt, og ved første strofe smalt det sammen en spontan allsang som varte gjennom hele låta. Nå kan man mene det man vil om allsang, men veggene på Driv bulte ut av varmen i rommet. Det var nesten sånn at vi var på nippen til å holde hender og danne en ring.
Men man blir jo ikke mett. Det er et problem. Etter 135 minutter med Kari, vil jeg bare ha mer. Det er minst tjue favorittlåter ørene mine skriker etter, som hun av åpenbare grunner ikke har tid til å fôre meg med i kveld. Mitt forslag til Kari er derfor at hun setter opp en 12 timers lang konsert, hun har nok å hente fra i skuffen. Og én ting er sikkert: Jeg kommer.
Terningkast: En spicy hot femmer.