HARP «Albion» (Bella Union)
Mange vil kjenne Tim Smith som stemmen og hjernen i Midlake. Nå er det lenge siden han forlot indierockerne fra Texas, og stillheten har vart ukomfortabelt lenge. Det viser seg at debutplata som Harp – hans duo sammen med kona Kathi Sung – heldigvis var verdt ventetida.
Imaget duoen har valgt gir visse assosiasjoner. Synet av Smith og Sung oser av folkemusikk spilt på knirkete, akustiske instrumenter – med «field recordings», og det som verre er, attåt.
Sannheten er heldigvis at Harp tryller frem pop av edleste valør. Dette er allikevel ikke noe lydspor tilpasset sol og paraplydrinker. Duoen går for grått blandet med grønt.
Gjennom 12 låter kjenner vi tåka komme snikende over myra, mens den rå lufta river litt i neseborene. Det låter heldigvis friskt, uten mugg på verken strenger eller perkusjon.
Gotisk pop blir å dra det litt langt. Men denne musikken har sakrale kvaliteter. Smith og Sung har skapt litt av et eventyr, og vi snakker nok om vinterens vakreste så langt.
Pompøst er det også, der noen låter balanserer helt på grensa til å tippe over i sentimentalt føleri. Tekstene er virkelig noe for seg sjøl. Det er litt nostalgi, litt fantasi, og en moderne verden som betraktes fra distanse.
Jeg skal unngå å spekulere i hvorfor Tim Smith forsvant fra rampelyset i lang tid, og tidvis endte opp med å flytte hjem til foreldrene. Lyrikken på «Albion» viser uansett et menneske som føler seg fremmed i både tid og omgivelser. Han ender opp med å drømme frem nye landskaper, der man kan finne en ro mellom ørene.
Musikalsk lar Smith hans dype fascinasjon for 70-tallets britiske folkrock boble opp til overflata på dette albumet. Noen låter er som å høre en futuristisk utgave av Richard & Linda Thompson. Andre låter er som om The Decemberists gikk seg vill i skogen, og endte opp med å plukke feil type sopp
Dette kombineres med 80-tallets new wave, spesielt varianten med mye eyeliner og enda mer patos, der The Cure og The Smiths er de mest åpenbare referansene. 2000-tallets softrock – der store, melankolske vokalharmonier og «jangle»-gitarer dominerer, er også en viktig komponent.
At en fyr fra Texas og North Carolina kan være så anglofil, er litt pussig. Og ironisk nok danker jo Smith ut stort sett all popmusikken skapt på de britiske øyer i løpet av de siste årene.
Kombinasjonen av akustiske og elektroniske instrumenter skaper en frisk aura rundt melodiene. Tim Smiths skjelvende tenor kler dette dramatiske lydlandskapet svært godt. Den eksentriske amerikaneren synger med patos, men samtidig som om han vil unngå å forstyrre naturen, og helst være i harmoni med omgivelsene. Når Kathi Sung bidrar med harmonier tas det til et himmelsk nivå.
På tross av de tydelige sporene bakover i tid, har «Albion» et sjeldent særpreg. Tim Smith har beviselig en sterk personlighet, og muligens enda sterkere fantasi, så denne plata kan anbefales til alle som vil ha noe litt annerledes på musikkmenyen.