SHAME
Telegrafbukta, lørdag
Frontfigur Charlie Steen ser veldig kult ut i det han entrer scenen, struttende av selvtillit. Han har grå dressbukse og blå, langermet skjorte. Han ser ut som en veltrent syntese av Ian Curtis og Mark E. Smith. Og han banner mye. «Thank you motherfucking much», skriker han etter åpningslåten, til entusiastiske rop fra publikum.
Folk liker det de ser, for det skjer en hel, helvetes masse på scenen. Steen kan alle triksene, knepper opp skjorta midt i andrelåten, og trommer seg selv på brystkassen som en gorilla, og går hele tiden bevisst oppå monitorene hver gang han passerer dem.
Bassist Josh Finerty er et skue i seg selv. Han er så propell, og så energisk, at det ser ut som han mer bedriver turn enn å spille i band. Med trådløs bass har han fritt spillerom, og med det som ser ut som kakerlakker i rumpa, hopper og spretter han rundt der oppe; han tar sågar en salto mens han spiller.
Allerede i tredjelåten er Steen ute blant publikum, nå helt uten skjorte, der han kjapt er oppe og går, oppå hendene til folk, Iggy Pop style. Det ser fantastisk ut. Jeg tenker på JD Wilkes i Shack Shakers, en kompliment bedre enn det meste.
Trygt tilbake på scenen får han publikum til å trekke nærmere. Han later til å kunne alle triksene i boka. Der og da tenker jeg at dette har potensial i seg til å bli en særs minnerik konsert.
Men shame – som ikke vil at S-en skal skrives med stor bokstav – vil det annerledes. Settlista er så påfallende svak at det er til å bli matt av. Én sak er at katalogen på tre skiver har få virkelig gode låter, og da er det selvsagt helt kult å kompensere med energi, men de gjør ikke engang det.
Fra låter tidlig i konserten, som spyttet ut energiske vitaminpiller man tenkte tilbake på Sonic Youth for 30 år siden, glir settet over i ekstremt forglemmelige indierør, parallelt med at energinivået faller, både hos dem og publikum.
Steen får igjen folk til å komme nærmere, men elektrisiteten mellom band og publikum rakner likevel mer og mer. Flere går. Mange snakker eller sjekker mobilen. Tempoet i musikken faller. Interessen for det som skjer på scenen er påfallende dalende på gressletta i Telegrafbukta.
Problemet er rett og slett at de mangler tilstrekkelig med låtmateriale. Det er et nærmest totalt fravær av kule riff. Steen er ikke en spesielt kul vokalist heller. Verken kraft, timing eller aggresjon smitter over. Igjen står vi tilbake med en turner på trådløs bass og en flink posør med mikrofon. Når de også svir av kruttet så tidlig, er det en form for kulturell, tidlig sædavgang som slår en. Etter tjue min hadde de rett og slett ikke mer å by på.
Bandet har vært en klassisk hype i britisk musikkpresse. Det er ikke en udelt positiv kompliment, da dette ofte er synonymt med overdrevne hyllester av middelmådige kvaliteter omtrent på demostadiet, etter en slags panisk angst for å gå glipp av Det Nye The Smiths, The Stones Roses eller Oasis.
Det vil overraske meg voldsomt om shame klarer å holde interessen oppe på to, tre nye skiver. Det er alltids noe nye der ute. Og shame er svært, svært, svært erstattelige.