VERØNA & OLA ROKKONES – Tromsø World Festival, Kulturhuset 03.11.2023
– Vi møttes første gang i 2014.
Ola Rokkones tar seg god tid til å fortelle om hvordan i alle dager denne gjengen havnet på scenen sammen, før han introduserer bandet, og konserten etter hvert kommer i gang.
At det nederlandske elektronikabandet Yin Yin – som var konserten jeg så mest frem til denne fredagen – avlyste sin opptreden, var en nedtur. Men nå sveiver jazzbandet i gang samspillet på Kulturhusets intimscene, og børster heldigvis all skuffelse under teppet de neste 80 minuttene av Tromsø World Festival.
Og jazz er jo også world music, siden alt bortsett fra lydbølger fra verdensrommetstrengt er strengt tatt er «world». Verden er som kjent liten, så det er jo litt gøy at byens sax-maskin Ola Rokkones er mannen som blåser oss inn en musikkfredag med internasjonalt snitt.
Med seg på scenen har Røkkones fem spellemenn fra Frankrike. De har tydeligvis såpass til Norden-fetisj at de har døpt bandet sitt Verøna.
Ø-en er nemlig ingen trykkleif. Og hører man på musikken, er den moderne, nordiske varianten av jazz åpenbart noe franskmennene har sugd til seg. Et triangel med Garbarek, Molvær og Johansson stående på hver sin kant er ikke noen fjern referanse, om man vil beskrive både stil og stemning denne fredagskvelden. Det blir dermed en avmålt og lun opplevelse, uten det store temperamentet.
Samspillet, der de tre blåserne naturlig nok stikker seg frem, sitter svært godt. Ikke rart, da sekstetten har vært ute på en Nord-Norge-turné der Tromsø Jazzklubb og Tromsø World Festival har vært smarte nok til å sikre seg avslutningskonserten under felles paraply.
Alt dette forteller og vitser Rokkones med mellom låtene. Da han også ramler inn i franskundervisning for det fremmøtte publikummet tenker jeg «Spill, mann. Spill!».
Pianoet er den prinsipielle melodibæreren gjennom brorparten av låtene. Selv om den musikalske ramma er klar, improviserer samtlige bandmedlemmer med imponerende instrumentbeherskelse og fin intensitet.
De improviserer riktig nok ofte på hver sin kant, etter tur. Den korte trommesoloen fremstår mer som et pliktløp enn et genuint ønske om å uttrykke noe. Det blir i overkant akademisk.
Heldigvis leker Verøna og Ola Rokkones også sammen. De mest tilfredsstillende partiene av konserten oppstår hver gang de tre blåserne setter i gang en dialog på scenen. Da kan vi publikummere lett drømme oss bort, og forsvinne inn i «bobla».
Remy Garcon har en evne til å dra maks ut av hver note i enkelte sekvenser, mens han virkelig får fart på sopransaksofonen andre steder. Samuel Belhomme blåser tørre, vemodige toner ut av saksofonen. Han er også mannen bak flest komposisjoner denne kvelden.
Selv om Verøna som instrumentalister gir oss mye å kose oss med, oppleves ikke alle låtene like begivenhetsrike gjennom en hel konsert der saktejazzen er bandets primære modus.
Konsertens fineste og mest emosjonelle øyeblikk kommer under en lang innledende pianosekvens av Francois Chesnel. Hans egenkomponerte låt, som har et tydelig drag av Kurt Weill over seg, er ren nytelse. Her borer Chesnel rett inn i den melankolske nerven bandet ellers nøye seg med å massere med forsiktig håndlag.
Rokkones-komposisjonen «Useless Ballad» er også et friskt pust med mye futt i. Frustrasjonen i melodien, og sinnet i Rokkones’ solospill, er et velkomment klaps i kinnet akkurat idet konserten er på vei inn i en litt søvnig fase.
Selv om taffelfaktoren blir i overkant høy under deler av konserten, er det mye god og interessant underholdning i spillet til de seks herrene på scenen denne fredagskvelden. Et smakfullt fransk-norsk samarbeid, rett og slett.