Lett å snuble inn i karakteren som tourguide

BERKE CAN ÖZCAN m/ ARVE HENRIKSEN & JONAH PARZEN-JOHNSON

En reise gjennom variert musikalsk landskap.

Ønsker man å bruke svulstige vendinger er det lett å snuble inn i karakteren som tourguide og landskapsarkitekt.

Men i tilfellet «Twin Rocks» er reisen svært konkret. Musikken er nemlig skapt som lydspor til vandrings langs Likya Yolu (The Lycian Way) på den sørlige kysten av Tyrkia. Gode toner er allikevel universelle, og musikkens humør står seg også godt til starten på mørketida her på subarktiske breddegrader.

Så er det jazz, pop, samtidsmusikk eller ambient? Svaret er vel «litt tå kvart», som de sier i midten av Norge.

Berke Can Özcan har valgt å dele dette albumet opp i to akter. I del én har den tyrkiske komponisten hanket inn den norske sjefsblåseren Arve Henriksen. Det låter uhyre lekkert. Lydbildet er en studie i subtil rikdom, der et vell av instrumenter dukker opp i små, overraskende biroller.

Henriksens spill utgjør musikkens sentralnervesystem. I «Buried Palms Garden» hvisker trompeten hans så knusktørt at man skulle tro messingen hadde sandpapir i fôret. I «Snake Behind Valley» hører vi derimot ekkoet av glassklare trompet-toner smelle nedover langs dalsøkket.

I albumets andre del er det barytonsaxen til amerikanske Jonah Parzen-Johnson som dominerer. Saksofonen er som en villhest, der det øvrige kompet sirkler rundt – for å unngå krasj, og holde flyten gående.

Özcan er kanskje ingen banebrytende komponist, men hans enkle melodier spinnes om fra ull til gull gjennom en helt makeløs produksjon. Smart bruk av elektronikk, synth og piano gjør «Twin Rocks» til et måltid med mange spisse smaker. Perkusjonen er som minieksplosjoner av chili og stikk av sitrus. Det er ingenting vassent eller lunkent ved denne musikken, selv om pulsen er lav.

«It's just a ride», sa den slagkraftige komikeren Bill Hicks i et filosofisk øyeblikk. Og turen gjennom «Twin Rocks» er en opplevelse alle bør unne seg.