Det er senhøsten 1980. Rockemusikk er i midt i en endringsfase. Storhetene fra 70-tallet er slitne. Spennende og nyskapende «nyveiv» setter dagsordenen. Øverst på rangstigen av alle dagsorden-settere står The Clash. Som for et snaut år siden ga ut dobbeltalbumet «London Calling». Det albumet er så bra at Rolling Stone Magazine kårer det til 80-tallets beste, selv om det kom ut i 1979!
Så hva gjør man da, hvis man er The Clash? Hvis de hadde ønsket å maksimere den enorme oppdriften de fløt på, og hadde hatt managere og plateselskap, ja, til og med sjefer innad i bandet, som hadde ønsket maksimal publikums- og salgssuksess, hadde de gitt ut et strøkent, hardt rockende, gitarbasert og fengende album.
Akkurat som «London Calling», men denne gang som et enkeltalbum. Med 10 topptrimmede, hardtslående låter. «Gutter, det er nå vår tid er! Det er nå det gjelder. Kjører vi tungt på det vi kan, på «London Calling»-formelen, er vi rockeguder med svømmebasseng og slott i Frankrike resten av livet.»
The Clash gjorde det motsatte. De ga ut «Sandinista!» 36 låter. Et trippelalbum. Med disco, vals, calypso, rap, barnesang, reggae og lettvekter-pop. Og bare litt rock. «World music», men mange tiår før world music ble en greie. For alle som ventet i spenning på The Clash, var dette som å glede seg til et julehefte med «Pondus» og i stedet få og 3.500 sider med Knausgård. Hvordan man takler det forventningsbruddet, avhenger av hvordan man nyter gaven.
Ett spørsmål meldte seg umiddelbart før første gjennomlytting: «Er det bra eller dårlig at The Clash har gitt ut 36 låter»? Og ett til etter at man hadde lyttet: «Hva i all verden er dette»?
La oss gå litt tilbake til utgangspunktet for The Clash høsten 1980, et utgangspunkt som trolig aldri noensinne har vært bedre for et rockeband: De er klodens kuleste rockere. Stilen (gjerne gamle militærklær, skinnjakker, mannfolk-arbeidsklær) er ikonisk og evig stildannende for alskens fremtidige rockere. Håret er perfekt. De er kjekke på en mandig måte.
De startet som et punkband, men spiller nå alle slags former for rock. Og har til og med sitt eget Lennon/McCartney-kraftsenter i bandet, med låtskriverne og vokalistene Joe Strummer og Mick Jones. De har maksimal kredibilitet. De er politiske, i en politisk tid, men først og fremst er de en fest. Den feteste rockefesten du har vært på.
Alt dette er The Clash i 1980. Så gir de ut «Sandinista!». Jeg tør påstå: En hel armé av Clash-fans kunne hver eneste note og tekst på alle de 19 sangene på «London Calling», men det er knapt noen av dem som husker mer enn en brøkdel av «Sandinista!». Snakk om bråstopp i den uforbeholdne entusiasmen. 36 til dels ufokuserte låter er bare for mye.
Eller … er det virkelig det? Er det sånn at «sometimes more is more»? Og ikke minst: Gjemmer det seg et monsteralbum i «Sandinista!»? Tro meg, det gjør det. Hvis målet er å trimme denne overvektige album-kjerra til toppform, skal jeg nå vise hvordan man gjør det.
Men først, hva er det vi egentlig finner der? Det som er åpenbart, er at The Clash må ha røykt helt avsindig mye dop under innspillingene. Det lå i hele deres identitet at de var «rebels». De kjempet mot makta. De så på seg selv som underdogs og identifiserte seg med absolutt alt av underdogs som kunne krype og gå.
Samme om de var fra Brixton, fra kommunalblokker, fra Jamaica, Nicaragua eller ghettoen i Washington DC. De var sinte, ganske beleste og ville «stick it to the man». Gjerne til plateselskapet også. De hadde vært «so bored with the USA» på debut-punkeklassikeren «The Clash» fra 1977. Men samtidig elsket de USA og ville gjerne slå gjennom der. De bygget myter om seg selv. Men de mente det de sa også.
Det var på gatene i New York, under et lengre konsertbesøk tidligere i 1980, at de hadde fanget opp den gryende hiphop-trenden. Og som de evig nysgjerrige musikksvampene de var, digget de det de hørte. De digget egentlig alt mulig, særlig ting med en smak av Karibia. Så, i all doprøyken, frihetsfølelsen og hybrisen etter «London Calling»-panegyrien, ønsket de å gi underdog-fansen supervaluta for pengene, spilte de inn 36 låter og ga ut alt.
Hvorvidt dette kjempeprosjektet var en flipp, ren kødd, beinhardt alvor, et forsøk på å avmytifisere seg selv, eller tvert imot å sementere myten om seg selv, er ikke godt å si. Sannsynligvis er det et sted midt mellom. Ryktene gikk at trippelalbumet var for å lure plateselskapet til å regne det som «tre album» og dermed komme fortere ut av kontrakten. Det var nok mest bare er rykte som fansen syns var kult og som kledde deres rebel-image.
Når den funky slap-basslinjen til «The Magnificent Seven» kjører i gang spor 1, side 1 (spilt av den langt mer bass-kompetente Norman Watt-Roy fra Ian Durys band. Clash-bassisten Paul Simonon var ikke helt Jaco Pastorius, om du skjønner), skjønner man at dette kanskje blir … rart. Eller spennende.
Joe Strummer rapper i vei med de ikke akkurat hippe rhymes’a «Italian mobster, shoots a lobster» og «Marx was skint, but he had sense, Engels lent him the necessary pence ...» med en slags Sugarhill Gang-aktig backing, og det er tøft som bare det. Men så følger en slags Motown-pastisj i «Hitsville UK», med en kvinne som synger! (det var Mick Jones-kjæresten Ellen Foley). Og så en rar reggaelåt. Og så en discoaktig sak! («Ivan Meets G.I. Joe»).
Det er ikke en eneste gitar i sikte i den nye plata til verdens tøffeste gitarband. Det er bare å se for seg de hundretusener av undrende ansikter til platekjøpere. Så veldig innstilt på å ha fått verdens beste plate, så veldig usikre på hva de faktisk hører.
Og mildt sagt, det blir ikke lettere! Hele «Sandinista!» er nesten 145 minutter lang. Og det er maks én eller to låter som høres om gitarrocker-Clash (The Equals-coveren «Police on My Back» er iallfall én). Men det er masse baklengs, dub, tidlig elektronica, frik og jazz. Knapt en overstyrt gitar. Det er et overflødighetshorn man blir stappmett av. Marimbaer, feler og saksofoner.
Det kunne rockefansen nok lett godtatt om de følte at det var som med «London Calling»: At hver låt satt som et skudd. Men låtene her er ikke like umiddelbare. Og alle er ikke gode. I ærlighetens navn, det er en viss andel ræl her. Men plata var billig. Man fikk den for under prisen til en dobbelt-LP. The Clash kuttet selv sine inntekter for å gi fansen råd. De var på lag med underdogen.
Politisk aktivist-Clash er svært til stede hele veien. Særlig Joe Strummer. Mick Jones fremstår mer opptatt av å beskrive den urbane virkeligheten han ser. Albumtittelen får de fra Sandinistene, en politisk folkebevegelse på venstresiden i Nicaragua, som ligger i det på 70- og 80-tallet mye omtalte Mellom-Amerika. Kupp, revolusjon, diktatorer, USA-innblanding.
Dette er tekst-mat for The Clash. De mener mye om både konfliktene der og andre steder i «Washington Bullets». «USAs innblanding ødelegger folks liv, pengemakta bryr seg ikke om deres egen befolkning engang.» Den er for meg den perfekte avslutningslåta i en nedkortet «Sandinista!». Hadde salige Joe Strummer levd nå (han døde for nesten 20 år siden), hadde han nok vært overrasket og glad over at Daniel Ortega og Sandinistene fortsatt sitter ved makten i et demokratisk Nicaragua, over 40 år senere.
Jeg hadde nettopp fylt 16 år da «Sandinista!» kom ut. Jeg lærte meg å elske albumet. Mest av alt fordi jeg ville det. Jeg hadde tross alt sett The Clash på konsert i Chateau Neuf et halvt år før, og det var en av de kveldene der ingenting på jorda var viktigere enn det, akkurat da. Men særlig elsket jeg «One More Time», en tung reggae, «Charlie Don’t Surf», med sin vidunderlige melodi og groove, åpningssingelen «The Call Up» og Mick Jones’ lakonisk-triste «Somebody Got Murdered».
The Clash bekreftet ikke sin plass som klodens største og viktigste rockeband med «Sandinista!». Den ble momentumstopperen. «Combat Rock», deres neste album, kom halvannet år senere og ga monster-pophitene «Should I Stay or Should I go» og «Rock The Casbah». Toget var på sporet igjen. Men så sparket Strummer og Simonon ut Jones i 1983, og resten av historien til Clash kan vi bare glemme. Det gjør alle som portretterer bandet. Så forglemmelig er den.
Hadde noen sagt til meg i 1980 at Queen og The Cure skulle stå sterkere enn The Clash i kulturbildet i 2020, ville jeg da tvilt meget sterkt på det. Denne kolossen som kom for 40 år siden, gjorde kanskje mer for å skade dem enn hjelpe dem. Men jeg elsker den plata.
Hvis du ikke har hørt den, har jeg laget en spilleliste av de 10 mest klassiske/typiske «Clash»-låtene på «Sandinista!» Dette burde vært det topptrimmede 10-låters-enkeltalbum-monsteret de skulle gitt it. Det de kunne gitt ut, og gjort dem til arenarockere U2 ble, sju år senere. Kanskje. Bra The Clash ikke gjorde det, da.