«Bonusalbum» fra John Prine (71), med en håndfull betydelige tilskudd til den rike, kloke katalogen hans. Da er det lov å være både bittelitt skuffet og vel fornøyd.

John Prines debutalbum fra 1971 er en av de perfekte «singer/songwriter»-platene, plassert i en avdeling for country/folk, med islett av gospel/soul.

Så fullkommen er den – alle de 13 sangene er enten klassikere eller semi-klassikere – at Prine i praksis har laget blåkopier av den i alle år siden, inkludert et par kosmetiske avstikkere (rockabillyalbumet «Pink Cadillac», 1979; bluegrassorienterte «German Afternoons», 1986).

Oppfølgerne er ikke noe mindre verdt av den grunn. Tvert imot. Det er ingen vits å føkke med perfeksjon, og Prine var ferdig realisert allerede da han dukket opp. Alle platene hans har mye å by på (Digresjon: Willis Alan Ramsey, en sanger og låtskriver i det samme farvannet som Prine, ga ut bare ett album, i 1972. På spørsmål om hvorfor det aldri kom et til, pleier han å svare: «Hva er galt med det første?»).

I 2018 er det 13 år siden Prine sist ga ut et album med egne, nye sanger. Han har vært aktiv i mellomtiden, som eminent konsertartist og platemaker (duoprosjekter, livealbum, coversamlinger). Han har dessuten hatt kreft to ganger, i nakken og på lungene. Det var grunn til å mistenke at komponiståren var tom.

Så det er en herlig begivenhet at «The Tree Of Forgiveness» i det hele tatt kommer. Og de som – som jeg – fryktet at «The Three Of Forgiveness» kunne ende opp som regissert dødspornografi á la Cash og Rubin, komplett med «stjerneprodusent» Dave Cobb i kontrollrommet (jeg hater «stjerneprodusenter»!), kan puste lettet ut: Prine har takk og lov laget den samme platen enda én gang til. Den litt pompøse tittelen er – puh! – del av en vits.

Hvilken plate er så dette/disse? Den er tilsynelatende flanerende og liketil, men egentlig ekstremt presis. Den får mye ut av lite. Den er kortspilt (drøy halvtime), melodisk, koselig, human, takknemlig.

Det er ikke for ingenting at Prine er blitt kalt musikken svar på Mark Twain. Visdommen hans er stor, og kompromissløst folkelig. Han synger noe som er sant, og gjør det med et smil. Prine er en mester i å skrive slik folk faktisk snakker, bare morsommere og klokere. Ingen kan plassere en godlynt vits som ham.

Selve låtene baserer seg på de tre-fire arketypene han etablerte for nesten 50 år siden. Han henter en vennlig, nesten leirbålsaktig kvalitet fra folkemusikken. Evnen til å sette sammen pene balladeakkorder fra countrymusikken. Prine er lett, men dyp. Og han svinger.

At han er seg selv lik, oppleves ikke som et problem. Det har snarere den effekten at sangene føles som gamle venner allerede ved første møte. Det er ikke vanskelig å like John Prine. Han er grunnleggende melodisk anlagt.

Og som nevnt: Cobb har ikke falt for fristelsen det muligens var å prøve å «oppdatere» ham. «The Tree Of Forgiveness» låter fresht, men helt klassisk, som den er innspilt på en hootenanny på Prines egen «front porch». Det er et orgel her, et lite strykerarrangement der, endog en harpe i introen til «When I Get To Heaven».

Men det er ingenting som står i veien for det de fleste kommer for: Ordene.

Den bitre ironien som preget de mest hardøyde sangene hans i gamle dager, er blitt slipt ned med årene. «The Tree Of Forgiveness» er en overveiende harmonisk plate.

Han kan fortsatt synge i karakter, som i dette albumets store gullklump «The Lonely Friends Of Science». Men han tar ikke like store sjanser som han har gjort tidligere, som å synge fra perspektivet til en aldrende, seksuelt frustrert kvinne, for eksempel, eller et eldre ektepar.

Prine er selv en halvdel av et eldre ektepar nå, og er lykkelig for det. «Boundless Love» er en nydelig sekulær gospelsang, og handler om nettopp dette («Sometimes my old heart is like a washing machine / It bounces around til my soul gets clean»).

Fire låter på «The Tree Of Forgiveness» kvalifiserer til betegnelsen «kvalitetsfyllkalk», og ikke så veldig mye mer:

«I Have Met My Love Today» er lettbent og pen, og høres ut som noe Elvis kunne ha sunget i en film på 1960-tallet. «Caravan Of Fools» er atmosfærisk og mørk, men for stillestående for min smak. «No Ordinary Blue» er varmhjertet venstrehåndsarbeid. «God Only Knows», en sang Prine påbegynte sammen med Phil Spector, av alle, i 1977, er melodisk unnselig og en smule overarrangert (som en slags homage til medlåtskriveren, kanskje?). De to hadde en låt på «Bruised Orange» fra 1978 også.

Det er fire av totalt 10 låter. De resterende sangene er små diamanter av forskjellig karat.

«Knockin’ On Your Screen Door» og «Egg & Daughter Nite, Lincoln, Nebraska 1967 (Crazy Bone)» er sånne slentrende laugh-a-minute sanger som Prine liker å pepre konsertene sine med. Det er ingenting nytt med dem. Men de er vanskelige å ikke smile av.

«Summer’s End» og tidligere nevnte «Boundless Love» er de store hjerteknuserne. Førstnevnte benytter seg av natur-, temperatur- og årstidsbilder i versene («Valentines breaks hearts and minds at random / That ol’ Easter egg ain’t got a leg to stand on»). Refrenget kunne ikke vært mer «plainspoken»: Kom hjem igjen. Stemmen hans – aldri en sånn vakker eller «cool» countrystemme, mer lyden av en rappkjeftet, lakonisk onkel – kryster enorm lengsel ut av de enkle ordene.

Mesterverket som gjør enhver tidligere utgitt «best of» ufullstendig, heter «The Lonesome Friends Of Science». Prine synger fra perspektivet til en mann som har vært seg selv nok svært lenge. Han får «posten sin i Tennessee», men har redd sin seng i sitt eget hode for mange år siden. De tre versene er stappet med vittigheter. Fyren som synger, er sta. Men han er ikke dum. (Melodien låner ett og annet fra Townes Van Zandts «Pancho And Lefty»).

Avsluttende «When I Get To Heaven» handler om Prines forventninger til etterlivet. Han vil treffe mor og far igjen, selvsagt, broren Doug, og mors søstre («’cause that’s where all the love starts»). Så skal han gå inn i showbiz igjen, og invitere sine kritikere til nattklubben han skal åpne, «The Tree Of Forgiveness».

Men før alt det der, først av alt, skal han ta seg en drink – vodka og ingefærøl – og røyke en 15 kilometer lang sigarett.

Også en død mann må kunne kunsten å prioritere.

Morten Ståle «Syphilitic Parasitic» Nilsen