THE ROLLING STONES «Hackney Diamonds» (Universal Music)
Klok av skade skal man noen ganger være ekstra forsiktig med fleip av typen «synger på siste verset» og «klemmer siste rest ut av tuben». I alle fall når objektene har rundet en alder som, i rocksammenheng, overgår dinosaurnivå.
Samtidig er det få forunt å ha en så sprek oldefar som Mick Jagger. 80-åringen med den svære kjeften, og en god porsjon maur i buksa, leder nå det som i praksis er en trio, etter at trommeslager Charlie Watts døde for to år siden (Watts spiller allikevel på to låter her).
Rockens kuleste glad-fyllik, Keith Richards, er riktig nok fortsatt et par måneder unna 80-årsjubileet, mens hans sidekick Ronnie Wood (76) forblir bandets ungdomsalibi.
På deres forrige album, «Blue & Lonesome» (2016), gjorde The Rolling Stones kun coverlåter av gamle blueslåter. «Hackey Diamonds» er dermed første gang siden «A Bigger Bang» (2005) at Mick Jagger og Keith Richards byr på en plate med egenkomponert materiale.
18 års skrivepause avslører at kreativiteten har vært temmelig laber etter at de selvutnevnte «The Glimmer Twins» passerte den engelske pensjonsalderen. Forventningene til dette albumet er dermed ikke de aller høyeste. Spesielt siden Stones fint må tåle å bli sammenlignet med sine tidligere album – altså et tosifra antall klassikere som setter stort sett all annen rock’n’roll i skyggen.
Bandets siste singel, «Sweet Sounds of Heaven», fikk litt ekstra star power gjennom vokalt bidrag fra Lady Gaga og selveste Stevie Wonder på pianokrakken. De klarte allikevel ikke å få låten til å skinne. En mektig avslutning til tross, singelen er en middelmådig soulballade av typen musikerne på din lokale bar kunne ha komponert med ei hånd bak ryggen, og seks-sju halvlitere innabords.
Derfor er det en gledelig overraskelse at albumet starter friskt, med den fuzztunge rockeren «Angry». Det sylskarpe hovedriffet avløses av et skikkelig refreng – noe som var mangelvare på forrige skive.
Én gitar i hver høyttaler gjør at ørene strekker seg litt ekstra, for å få med seg alle detaljer, i «Get Close». Bandets sterkeste signatur, de kameratslige gitarduellene mellom Keith Richard og Ron Wood, ligger selvfølgelig høyt i miksen.
«Samtalene» mellom de to gitaristene har vært kvassere og mer energiske tidligere, men duoen som elsker å klatre etter kokosnøtter på fritida har fortsatt litt krutt igjen i fingertuppene. Det kan låte løssluppent på grensa til slurvete, men akkurat idet man tror strikken er i ferd med å ryke lander Keith og Ronnie ned på samme beat igjen.
«Depending On You» er en helt grei ballade, men produksjonen er altfor komprimert og moderne. Spesielt når det kommer til selve pulsen; rytmeseksjonen. Dette soundet funker nok greit for Foo Fighters eller Post Malone, men for Stones blir det altfor flatt, kaldt og klinisk. Jeg mistenker at det er jyplingen Andrew Watt, og ikke veteranen Don Was (begge er kreditert som produsenter), som påfører bandet et malplassert «tidsriktig» uttrykk.
Jeg savner Keef sine høye, skingrende koringer av typen vi tidligere har hørt på den personlige favoritten «Sweet Virginia». På «Tell Me Straight» skyver riktig nok gitaristen Mick Jagger bort fra mikrofonen, men resultatet blir dessverre et av platas få kjedelige øyeblikk. Vi snakker overhodet ikke om noen ny «Happy» eller «You Got the Silver».
«Bite My Head Off» er overraskende lik det meste Sex Pistols foretok seg i 1977. Dette er litt morsomt, da Pistols-gitarist Steve Jones stjal det meste fra Johnny Thunders, som igjen stjal det meste fra Keith Richards, Mick Taylor og Brian Jones. Rockens kretsløp i praksis der, altså.
Og at selveste Paul McCartney tar rollen som «Glen Matlock senior» er jo ypperlig trivia å servere på neste quizkveld i gubbekl ... unnskyld, gutteklubben.
«Mess It Up» og «Whole Wide World» er platas klareste poplåter. Her hører vi 80-talls-Stones paret med Blondie og Tina Turner fra samme periode. Platas finale, en akustisk versjon av Muddy Waters' «Rolling Stone Blues», viser hvor dypt ned i deltabluesen Mick og Keef sine røtter stikker. Den gir meg allikevel mest lyst til å sette på noe Howlin' Wolf, John Lee Hooker eller – du gjettet riktig – Muddy Waters.
Gjennom det hele leverer Sir Mick uforskammet bra bak mikken. Jeg ser han for meg i studio: Skuldrene hevet, med gestikulerende hender og hofta på snei, trippende på tærne i et par dritdyre joggesko. Er det én kropp som bør doneres til forskning, tilhører den fenomenet Mick Jagger.
På «Hackney Diamonds» hører vi et Rolling Stones med overraskende mye overskudd og humør. Gitarene spilles med lave skuldre, mens den seigeste frontmannen i showbusiness holder sprettballmoduset gående helt fra A til Å.
At ingen av disse 12 er ønskelåtene du kommer til å vræle opp mot scenekanten, er ikke så farlig. Gjennom drøyt 20 album har Stones uansett trillet ut langt flere klassikere enn man får plass til i løpet av en helaftens fest.