DANIEL NORGREN – Telegrafbukta, 20.07.2023
Det er glissent som på en pelsbutikk midt i en nudistcamp, idet Daniel Norgren og hans band inntar scenen.
Men da den svenske kjempen (han må være minst to meter på strømpelesten, i tillegg til en musikalsk størrelse) trøkker i gang en smellvakker versjon av «The Power» på sitt piano, blir jeg raskt sugd inn i Norgrens musikksfære. Flere tilhørerne kommer i tillegg tuslende nokså snart.
Og vi er jo uansett ikke møtt opp tidlig i Telegrafbukta for å skråle, klappe i takt, eller bli druknet i klissete publikumsfrieri. Vi er her for å høre en av Skandinavias mest særegne artister etter millenniumsskiftet gjøre greia si.
Greia er, som alltid, knakende gode låter som både stryker deg over panna og rasper deg varsomt nedover nakken. Disse låtene formidles av en stemme med så mye sjel, at den sannsynligvis kan få selv måsene i området i kontakt med sitt eget åndsliv.
Om jeg hadde en stemme som Daniel Norgren, ville jeg aldri holdt kjeften. Jeg hadde derimot benyttet hvert våkne minutt til å berike tilværelsen, med å tralle litt for meg sjøl.
Innledningsvis forsvinner dog litt av stemmen da Daniel den Store ikke er plagsomt opptatt av å synge inn i mikken hele tida. Men dette setter vi på kontoen til den løsslupne sjarmen som stråler ut fra scenen.
Som da han spilte på samme scene i 2015, og sist jeg så han på Sentrum Scene for halvannet år siden, slår det meg hvor enkel denne musikken er. Daniel Norgren sverger til «keep it simple»-filosofien, der hans står med lukkede øyne, mens kroppsdelene ser ut til å leve sine egne liv parallelt med backbeaten.
Med enkel mener jeg selvsagt ikke simpel, men hvor befriende mangelen på musikalsk dilldall, triks og tøv er – om melodien er sterk nok til å stå alene og naken, og om riffet er fett nok til å repeteres gjennom mange minutter. Musikalsk hypnose er min favoritt-sinnstilstand, og vi er ganske nærme flere ganger gjennom denne halvannen time lange konserten.
– Vi har ingen tid att förlora, sier Norgren etter et par låter, for å unnskylde mangelen på snikksnakk fra scenen. Sannheten er at han må være verdens minst travle type, som bevises da svensken drar en flere minutter lang gitarsolo før han begynner å synge i den påfølgende låten. Haha, for en skrue.
Jeg kroner herved Daniel Norgren, som er i glitrende humør denne ettermiddagen, til Kongen av null stress.
Og multitaske kan han jaggu også, da det plutselig dukker opp et munnspill i den ene hånda, og tangenter under den andre.
Hans fire medspillere gjør ingenting for å dra fokuset bort fra melodiene, og over på sitt eget spill. Gitarspillet til Han Far Himself er som en førsteklasses billett ut i kosmos. Og der er det deilig å flyte rundt, uansett hvor lenge soloene hans varer.
Lengden på solo- og jampartiene er jo en balansekunst man må beherske – spesielt på festival. Norgren og bandet evner å holde på interessen ved å gjøre neon kjappe u-svinger akkurat idet man er i ferd med å miste konsentrasjonen.
Dette hadde nok funka enda bedre i en mørk klubb, på en søndag kveld. Men Daniel Norgrens konsert funka også strålende som en matiné i godværet, for oss som valgte å bli solbrente på den ene sida av trynet.
Ekstranummeret «Let Love Run the Game» setter fingeren på vibben denne konserten spredte. Det var tidvis døsig, men ingenting var galt med en myk start på festivalen.