MADRUGADA – Kulturhuset (hovedscenen) torsdag 24.11.2022
Det føles litt som 1999 igjen i Kulturhusets storstue denne torsdagen. Forskjellen er savnet av Robert Burås på scenen, og savnet av X antall hårstrå og litt fastere fisk blant store deler av oss publikummere.
For et snaut kvart århundre siden var Madrugada den heteste poteten i Musikk-Norges. Vi lengst her oppe i nord var nær å sprekke av stolthet av at noen av «gutan vårres» ikke bare satte dagsorden i hovedstaden, men også skapte litt bølger i Det Store Utland.
Nå er vi langt mer blaserte, og vante med hundrevis av nye plateutgivelser hver uke. Kanskje nettopp derfor blir nostalgien ekstra sterk, selv om vi hørte denne gjengen spille seg gjennom debutalbumet under Rakettnatt 2019, på triumferende vis.
Men Madrugada er ikke spesielt interesserte i verken nostalgi eller lettvint applaus innledningsvis i denne konserten. Comeback-låten «Nobody Loves You Like I Do» funker bra, mens sistesingelen «If I Was the Captain of the Ship» avsløres som et temmelig anonymt stykke musikk.
Madrugada har plenty av kremlåter å velge og vrake iblant, og årets comebackalbum «Chimes at Midnight» er langt bedre enn grøtrestene de fleste andre gjenforente gamle storheter klarer å presse ut av tubene sine.
Før konserten hadde jeg allikevel et håp om å høre noen sjelden spilte gullkorn fra EP-er, singler og diverse sidesprang. Men det var egentlig ikke denne starten jeg hadde håpa på. Jeg synes ærlig talt det er en merkelig sammensatt settliste de kommer med denne kvelden.
Det går litt opp, men vel så mye ned i første halvdel av Madrugadas retur til en klubbscene i Tromsø. Vesterålingene har aldri vært noe Ramones, men det er et seigt repertoar som serveres den første timen. «Only When You're Gone», avslutningssporet på «The Nighly Disease», så jeg virkelig ikke komme.
Stående midt i et forventningsfullt, øldrikkende publikum synes jeg det blir for nedpå, og dagen derpå-vibben er smått irriterende. Kan dere ikke peise på og rocke litt, liksom?
Rytmeseksjonen gjør jobben, men ikke mye mer. Christer Knutsen kaster litt nødvendig krydder i den seige sausen fra sin posisjon bak pianoet, mens Cato Salsa veksler mellom å skyte lyn ut av gitaren, og stryke låtene med hårene.
Men gjennom to timer er det aldri noen tvil; dette er The Sivert Høyem Show. Frontmannen er i topphumør, og kroppsspråket spruter av sjøltillit. Sivert evner å være kul på en genuint inkluderende måte, og stemmen – den tror jeg faktisk aldri vært bedre.
En opptur kommer gjennom «Strange Colour Blue», der bandet drister seg ut på litt velkomment showmanship. Høyem vaser rundt med ei dritsvær lommelykt som han veksler mellom å rette mot publikum og bandkameratene, mens han baker Springsteens «State Trooper» inn i låten.
Konserten tar seg kraftig opp under ekstranumrene, og de er det heldigvis ganske mange av. Den mystiske og nær perverst lekre «Stabat Mater», samt den godlynte countryrockeren «Dreams at Midnight» er helt enorme.
Begge er skikkelige «Oh-my-gada»-øyeblikk, og vi trenger ikke lenger å tenke «Å kom an, da!» idet flotte fremføringer av «The Kids Are on High Street» og «Valley of Deception» runder av torsdagskvelden.
Dette var den første av tre Madrugada-opptredener i Tromsø denne uka. Om kvintetten bestemmer seg for å øke energinivået på et tidligere tidspunkt, og bygge litt opp momentum gjennom låtvalgene, ligger det an til fine fredags- og lørdagskonserter.
