ENSLAVED «Heimdal» (Nuclear Blast)

Med dyster monoton horntuting starter Enslaveds nyeste album. Det er Gjallarhornet til guden Heimdall som vekker gudene til kamp. Denne guden var også grei nok til å låne sitt navn til det som er bandets 16. album, «Heimdal».

Enslaved har holdt på siden starten av 90-tallet, og det er mye som har skjedd siden da. Det som i utgangspunktet var et ganske bra black metal-band, har de siste 30 årene utviklet seg til å bli et av de beste progressive metallbandene i Norge.

På denne plata svinger skeive takter og enorme gitarriff i takt med synthen i dynamisk lek mellom tungt og rolig. Det er ikke tvil om at det er Enslaved man lytter til. Dette er et lydbilde de har jobbet med i mange år, og denne plata fører tankene tilbake til deres tidligere album.

På første halvdel av låten «Congelia» kommer bandets liksminkede opphav tydelig fram. Et umiskjennelig black metal-riff med blast beats og brølevokal, også kalt growling. Men i bakgrunnen ligger keyboardist Håkon Vinje og ulmer med synthen. Deilig og befriende å lytte til.

Enslaved gir blaffen i hva som forventes, og overrasker lytterne med snodige vendinger, underlige lyder. Platas tematikk er, som mange ganger før, dypt festet i det norrøne. Albumet handler om guden Heimdall, som i norrøn tro voktet brua mellom Åsgard og Midgard: Gudenes verden og menneskenes verden.

Utgangspunktet er så episk at det ville vært rart om ikke resultatet også ble det. Det har de definitivt fått til. Enslaved danser hele tiden på grensen til det banale og corny, som hører med å lage en plate om vikingtiden, men det funker. Som det veldig ofte gjør med Enslaved.

Man blir transportert til en annen verden, og det er nesten umulig ikke å la seg rive med. Hvis ikke dette gir deg lyst til å slippe alt du har i hendene og plyndre Nord-England, har du ikke skrudd opp volumet høyt nok.

Lydbildet er gigantisk. Som lytter føres du gjennom tungmetall, jazz, rock, folkemusikk og elektronika, og du kommer trygt, men behagelig utslitt ut på andre siden.

Avslutnings- og tittelsporet er en av de sterkeste låtene på albumet. Trommeslager Iver Sandøy får briljere, avbrutt av teatralske mellomspill og enorme vokalprestasjoner fra Vinje, Sandøy og ikke minst bassist og brølevokalist Grutle Kjellson, mannen med kanskje det stiligste fornavnet i norsk rock.

Bandet blander tunge gitarriff og brølevokal med mer rolige partier, mannskor og «rene» vokaler, og det gjør plata interessant og nyansert. Dynamikken mellom tungt og lett, hardt og vakkert er tiltrekkende. Man får lyst til å høre mer.

Akkurat denne kombinasjonen har med årene blitt et slags kjennemerke for Enslaved, med 2003-låten «Havenless» fra «Below The Lights» som kanskje det mest kjente eksempelet. Enslaved er på sitt beste når de greier å slå sammen heftige gitarriff med mannskor-vokal.

Det er enkelt å angripe bandet for å være noe formelstyrt. De har funnet sin nisje og man har hørt lignende melodier og musikalske grep fra bandet før. Dette er ikke en musikalsk verden de har funnet på i 2023, dette er noe de har utviklet gjennom 30 år.

Men dette er blant de tingene som gjør Enslaved så magisk å lytte til. Dette er deres verden. De gjør som mange andre band og ser på black metal gjennom progressive brilleglass. Men de gjør det på sin måte, og nyansene de introduserer fra plate til plate er fascinerende å følge.

Det er noe med dette mannskoret fra Vestlandet som gjør at smilebåndene trekker seg opp, man blåser støvet av ringbrynjen, skrur volumet opp et hakk til, og spiller lufttrommer på bilens dashbord.

Med «Heimdal» har Enslaved gitt ut en sterk plate, som står seg godt sammen med resten av bandets diskografi.