DRUG CHURCH, Paradisbukta, 21. juli
– I won’t need it tomorrow, som han sa.
Og han holdt det han lovet.
Heldigvis holdt også programomtalen som lovet. For selv om fjorårets album «Hygiene» er en skikkelig knallert av ei skive, er det nok å ta litt hardt i å kalle det hardcore. Post-grunge, er kanskje mer riktig.
Uansett – skiva er virkelig bra, den.
Men da var det dertil gledelig at det var nettopp hardcore kvartetten fra New York serverte oss. Live er jo mange band hakket hvassere enn på plate, og kvartetten har holdt på siden 2011 og kan jo selvsagt sitt fag.
Som alle internasjonale artister, som aldri har vært så langt nord som Tromsø før, lamslås også Drug Church av utsikten de får fra scenen. Fjord og fjell er selvsagt ikke noe de ser ofte, så Kindlon må bruke litt tid på å skryte av det han ser.
Publikum nikker anerkjennende. Selvsagt er det dritfint her.
Innledningsvis er det litt glissent forerst foran scenen. Noe moshpit er det ikke snakk om, men det er lette antydninger til litt machoknuffing. Men det skal bli bedre.
Båtfolket, som har lagt seg til ro utenfor Paradisbukta, får og sine hilsener og ros fra Kindlon.
– Dere sniker dere unna billettkjøp, men jeg må nesten anerkjenne deres ulydighet, sier han til det godt voksne, og helt sikkert ganske så lovlydige båtfolket.
Naturlig nok fikk vi servert mye fra siste album. Og live viser det seg å passe særs godt.
Dette er Bukta-booking slik den tidligere Bukta-sjefen vil nikke anerkjennende til. Hylende feedback fra «ustemte» gitarer, og hvesende hese vokaler kler Bukta.
Mot slutten våger publikum seg nærmere, og moshpiten tar ordentlig form. Det rives, slites og knuffes. Folk faller, og hjelpes opp, slik moshpit-reglene er, før de kan knuffes ned igjen.
Bandet hjelper til. Oppfordrer flere til å hive seg med, og akkurat i det det er på sitt villeste og femmeren innen rekkevidde, så er det slutt.
Men folk er fornøyde. Moshpiten løser seg opp, og smilende fjes forlater Paradisbukta for siste gang denne kvelden.
Solid firer, dette.
