Shane MacGowans liv og levnet har vært jevnlig omtalt i både artikler, bøker og TV-program siden åttitallet, tiåret han herjet, sjokkerte og tok rocken på senga med The Pogues og deres eksplosive blanding av irsk folkemusikk og punkrockaggresjon. Han er portrettert med filmkamera flere ganger.

Den timelange TV-produksjonen «The Great Hunger: The Life and Songs of Shane MacGowan» (1997) var både ubehagelig og bra, men det er Julien Temples drøyt to timer lange «Crock of Gold – A Few Rounds with Shane MacGowan» (2020) som virkelig tegner det fulle bildet av det forhenværende geniet.

Her følger vi Shane fra krybbe og til den helsemessig svært reduserte 60-åringen som sitter i rullestol og mumlesnakker fortellerstemmen, som både snøvlete og presist forklarer hans sterkt patriotiske forhold til moderlandet Irland, som skildrer kummerlige og shabby forhold, der sang, dans og drikking har vært sentralt lenger tilbake enn han husker.

Shanes store kjærlighet til Irland og de irske emigrantene som dro til USA, med en dertil hørende brodd mot Det Britiske Imperiet, var også gjennomgangstema på platene til The Pogues, bandet han skulle fronte, og levere de beste låtene til, gjennom noen hektiske år på åttitallet.

Han fortalte selv at han slet med eksistensiell angst før han begynte på skolen, og at han begynte å drikke seg full på jevnlig basis allerede som seksåring. Han levde derfor et helt liv i rus, der normaltilstanden var å være rusa. Det er selvsagt ikke bra for verken kropp eller sjel.

Shane levde sin ungdomstid i London, midt i punkens barndom, som irsk emigrant i ei kaotisk tid, inn i musikkens episenter, der den purunge rebellen dro ut i storbyen og slukte til seg både inntrykk og slanter med lunkent øl, mens han sloss, danset og festet på konserter med både The Clash, The Damned, The Sex Pistols og deres samtidige.

Denne vonde dobbeltheten i å være en mester til å skrive superbe drikkeviser og leve et hedonistisk og nihilistisk rock’n’roll-liv, som både var myteoppbyggende og fysisk og psykisk ødeleggende, har vært en velsignelse og forbannelse for MacGowan, og som med mange andre både før og etter ham, skulle det til slutt ødelegge ham fullstendig.

Mer eller mindre samtlige intervju med ham er gjort i dritings tilstand, med solbriller, og med noen råtne stubber igjen i kjeften av det som en gang har vært tenner. Heldigvis ble det siste her omsider fikset på. Det må ha vært plagsomt og farlig å ha så redselsfull tannhygiene.

Han sa selv i sine siste år at han hadde lyst til å skrive mer musikk, men at han manglet inspirasjon. I hans siste noen og tjue år skulle det heller ikke bli mer nytt fra den tidligere, musikalske gullpennen. Han var sliten, livet ebbet sakte ut av ham, vi visste alle hvor det bar. At han skulle leve helt til nå er i seg selv noe av et medisinsk mirakel.

Konsertfilmen «The Pogues ‎ – Live At The Town And Country Club», en film jeg hadde på VHS, så jeg et tresifret antall ganger. Det var noe av det tøffeste jeg hadde sett, og jeg og vennene mine så den om og om igjen, selvsagt akkompagnert av enorme mengder øl.

Jeg husker den som helt fantastisk, ikke minst som følge av ei helt vill gjesteliste, men med dagens øyne ser man allerede her at Shane er så drita og ufokusert at forfallet allerede er beyond repair. På denne tiden hadde vill drikking og piller i tillegg fått besøk av et begynnende heroinmisbruk.

Det ligger et intervju på YouTube der vi får se ham fortelle hvor oppriktig lettet han ble da The Pogues hadde samlet seg og nervøst meddelte at han hadde fått sparken, i Japan, midt under en lang og omfattende The Pogues-turné.

Der forteller han hvor enormt lettet han ble over å bli sparket fra et band han selv hadde startet, selv hadde frontet og selv hadde skrevet alle de største sangene og tekstene for. Men han var helt utslitt, med over 300 konserter i året. Han orket ikke mer av den rovdriften plateselskap, management og bookingbyrå drev ham til.

Shane MacGowan er et av de største låtskrivergeniene på hele åttitallet. Den musikalske mesterhjernen hadde både ømhet, vidd og fandenivoldskhet, og han skrev noen av de vakreste balladene, og noen av de villeste drikkevisene, og laget noe av den mest potente rocken som ble laget i hele tiåret. At han revitaliserte irsk folkemusikk og ga den ny respekt og anerkjennelse er heller ingen overdrivelse.

Hans genialitet var sågar jevnt fordelt på både tekst- og låtsiden. Likevel er bevismaterialet ganske skrint, hans status tatt i betraktning, da det kun er to fulle skiver, og noen EP-er og singler, som står igjen som gjennomført briljante (særlig album nummer to og tre med The Pogues). Men de står nå der og skinner åkkesom, selv om hovedpersonen måtte betale en høy pris for det.

Den neste måneden kommer vi til å få høre «Fairytale of New York» et utall antall ganger, duetten han, The Pogues og Kirsty MacColl gjorde til en selvsagt vinner av alle «verdens beste julesang»-kåringer (med en tekst som, symptomatisk nok, starter i fyllearresten). Nå er dessverre begge hovedpersonene døde. De fortjener dog å huskes for mye, mye mer.

Og la oss avslutte med noen linjer fra «Rum Sodomy & the Lash»-mesterverket, sunget av Cait O'Riordan (og sjekk for all del utvalgte spilleliste med gull fra salige Shane).

Rest in peace, big man.

So come fill up your glasses of brandy and wine

Whatever it costs, I will pay

So be easy and free

When you're drinking with me

I'm a man you don't meet every day