The Mojomatics er godt kjent for flere her på berget (har spilt på flere klubber i Tromsø, samt Buktafestivalen), The Sick Rose har levert flere raffe skiver og bandet Movie Star Junkies har skapt mye infantil glede i undertegnedes univers. The Rippers, The Clamps, The Ugly Things osv. de er virkelig ikke allergiske mot rock der nede.
Lame er, sitt noe passive navn til tross, et knall tilskudd til dette grisete treet, og dette er (så vidt meg bekjent) deres andre skive, utgitt på snasne Alien Snatch Records (Primitive Hands, Bad Sports, Hex Dispensers, Ghetto Ways m.fl.).
Torino-trioen har spilt inn ei skive som veksler mellom catchy og umiddelbare knallerter til mer kaotiske fuzz-o-rama-kaskader, og limer seg fast i spilleren etter to, tre runder. Stefano Isaia – frontfigur, gitarist, vokalist, straffetaker og første i alt – har sågar tidligere silt i nevnte Movie Star Junkies.
Lame opererer i kjent terreng, der amerikansk rock med rufsete kanter er det som rinner en mest i hu. Fra Hüsker Dü og The Eleventh Dream Day (Maria Mallol Moyas koringer minner om Janet Beveridge Beans lignende rolle i sistevnetes orkester) til den mer Crypt-baserte rocken nittitallet skjenket oss åndelig rikt med.
Og her kicker det inn et annet og artig nerdepoeng, for det er ingen ringere enn sjøkaste Tim Warren som står og fikler i kulissene her, oppført som mastringssjef. Dette er altså mannen som sto bak CRYPT, en av de etikettene på nittitallet som spredte mest glede (Jon Spencer Blues Explosion, The Oblivians, New Bomb Turks, The Gories, Nine Pound Hammer, for ikke å glemme en haug fabelaktige samleskiver med obskur 60’s-garasje m.m.).
Bare det at Warren er tilbake er noe som burde resultere i ny, offentlig flaggdag. In the name of rock.
Plata er tilgjengelig på herlig og grønn vinyl, enten fra din lokale platebutikk, eller direkte på postordre fra Alien Snatch Records i Tyskland. Platas kan streames et begrenset antall ganger på BandCamp.
