Som mange andre metalband, har britene lang erfaring på denne fronten. «Battle Cry» er deres sjette liveskive i rekken siden «Unleashed in the East» fra 1979.
Pliktskyldig nok, åpner bandet med «Dragonaut» fra deres siste skive «Redeemer of Souls». Her har den 64-årige metalguden Rob Halford litt problemer med å vekke sine aldrende stemmebånd til livet. Men i den påfølgende fanfavoritten «Metal Gods» har gamlefar fått hostet opp morgenslimet, og synger greit nok – dog ikke direkte imponerende – gjennom resten av plata.
Det låter bra. Trøkket er til stede, og konsertatmosfæren fra fjorårets gig fra Wacken-festivalen fanges opp i de femten låtene Birmingham-bandet leverer her. Vokalen ligger dog noe lavt i miksen, hvor trommene blir vel dominante. Den nye gitaristen Richie Faulkner tar, så vidt jeg kan høre, ikke noen store krumspring bort fra stien originalmedlemmet det abdiserte originalmedlemmet K. K. Downing har tråkket opp.
Tracklista er en miks av gammelt og nytt materiale, og dermed ganske ujevnt i disse ørene. Nå skal ikke undertegnede hevde å ha vært blodfan av Judas Priest på noe tidspunkt, men «klassiske» låter som «Metal Gods», «Hell Bent for Leather» og «Painkiller» har tålt tidens tann bedre enn mye av det ferskere materialet.
Det må allikevel nevnes at jeg har hørt «Breaking the Law» altfor mange ganger allerede, men heldigvis har bandet utelatt klisjé-anthemet «Living After Midnight» (som er deres «Forelska i lærer’n) denne gang. Livet er for kort.
Litt av mitt problem med liveplater settes på spissen av den unødvendig lange 11 minutter lange versjonen av «You’ve Got Another Thing Comin’». Hvorfor skal man lide seg igjennom dølle gitarsoloer backet av en enslig basstromme i flere minutter, når studioversjonen fra «Screaming for Vengeance» er dette liveopptaket totalt overlegen.
Trenger verden et nytt livealbum fra Judas Priest? Selvfølgelig ikke. Hovedproblemet med «Battle Cry» er ikke at det er en dårlig album, men at det er et totalt unødvendig tilskudd til Priest-katalogen for alle andre enn samlere. Hvis du søker Judas Priests ultimate konsertplate, dropper du denne til fordel for allerede nevnte «Unleashed in the East».
