– Dette er første gangen jeg åpner kjeften, for å synge. Jeg føler meg som en emosjonell nudist. Tidligere har jeg alltid brukt andre vokalister, sier Per Martinsen.
I dag gir han ut debutalbumet under aliaset N∆EON TE∆RDROPS (Naeon Teardrops). Det er en av tre musikalske identiteter den 57 år gamle tromsøværingen har endt opp med, som følge av arbeidet med doktorgradsprosjektet «The Search for Resonance» ved UiT.
– Under avgangsutstillinga spurte en ung kunststudent meg: «Er ikke hele dette prosjektet ditt en stor midtlivskrise?». Det er den beste anmeldelsen jeg har fått så langt.
Det pågående megaprosjektet skal vi komme tilbake til senere i intervjuet. Musikken på dagens ferske album «Testimony» er riktig nok nykomponert, men har musikalske røtter som strekker seg langt tilbake.
Knuste bøtter og kakebokser
I dag er Per Martinsen anerkjent som en av grunnleggerne av det vi nå kaller det norske elektronika-scenen. Trommeslageren som endte opp med å gå hel-elektronisk har en fartstid på over 40 år som musiker. Men historien starter allerede i overgangen fra 60- til 70-tallet.
– Mitt første minne av musikk er «modern» sin bærbare, batteridrevne platespiller. Jeg husker at jeg fikk lov til å skifte singler, og følelsen som musikken ga meg. Da var jeg vel tre år gammel.
– Har rytme vært helt essensielt for deg, helt siden starten?
– Ja, jeg begynte etter hvert å slå på ting. Trommer var det kuleste, så jeg knuste en god del bøtter og kakebokser. Da jeg var rundt 13 fikk jeg tak i et trommesett, og da hadde jeg begynt å samle på skiver sjøl. En plate av T-Rex var den første jeg kjøpte for egne penger, på samvirkelaget på Mortensnes i 1972. Så å lytte til og utøve musikk – det har vært der hele livet.
– Et bra «kræsj»
På slutten av 70-tallet oppdager Per det tyske elektronikabandet Kraftwerk.
– Jeg drev med elektronikk som hobby, og drev og lodda sammen ting. Å høre «The Robot» og «The Man Machine» var bare «aaaaaah». Nå kunne jeg koble to ting sammen; elektronikk og musikk.
Samtidig har en kompis lagt sin elsk på det engelske punkbandet Sex Pistols, og ifølge Per oppstår det en drakamp mellom disse to musikalske uttrykkene.
– Kraftwerk og Sex Pistols ble et bra «kræsj». Det var noe fremtidsretta med begge deler. Det føltes som et slags nullpunkt.
– Stemmer det at du gikk under navnet Per Punk?
– Ja, og det skapte litt forvirring siden også Per Eirik Johanesen (Søt Hævn, Bols) ble kalt Per Punk. Og han var jo 5-6 år eldre enn meg, så jeg vet ikke om folk egentlig visste hvem de snakka om, haha.
– Du kunne kanskje ha skifta til Per Post-Punk?
– Ja, det hadde egentlig passa bedre. Da vi begynte å spille i band, hadde det allerede blitt post-punk og new wave. Vi spilte aldri rein punk, men «knødde» med litt andre uttrykk.
– Ja, ditt band Peder Xem, fra denne tida, låter ganske maskinelt og kaldt.
– Det var også litt prog-aktig, oppdaga jeg da jeg fikk et opptak av bandet nylig. Det hadde jeg aldri lagt merke til da vi holdt på. Men vi eksperimenterte mye i en kjeller gjennom to år, og holdt debutkonserten under en husokkupasjon ved den gamle politistasjonen. Jeg tror det var våren 1982.
[Per tar en pause, for å tenke over hvilken dato det kan ha vært]
– Bandet vårt ble uansett omfavna av rockeklubben i byen, og de eldre, kulere punkerne. Ingen av oss var 18, og jeg husker en konsert på stedet Rio Bravo da kokken måtte geleide oss inn på scenen via personalinngangen. Da konserten var ferdig ble vi kasta ut samme vei, siden vi egentlig ikke hadde lov til å være i lokalet.
På dette tidspunktet er Per langt inne i den elektroniske musikkbobla.
– Oppveksten handla om å hele tida søke etter noe nytt. Alt nytt var spennende, og alt det gamle var kjedelig. Jeg var totalt ukritisk til all ny teknologi. Det var bare å ta alt i bruk, og i dag sitter vi her algoritmer og overvåkning. Den baksida av medaljen tenkte vi ikke på.
– Jeg kunne ikke fordra disco
– Hvordan skapte dere et miljø for elektronisk musikk i Tromsø, ut av ingenting?
– Jeg prøvde alltid å spille trommer som om jeg var en trommemaskin. Etter hvert ble det enklere å faktisk skaffe seg en trommemaskin, og jeg lånte en synth fra en kompis. Etter hvert ble vi en liten gjeng som satt rundt omkring på rommene våre, og prøvde å lage ting på en sånn firespors kassettopptaker. Vi importerte en del musikk på postordre fra England, Tyskland og USA.
– Hvem var «vi»?
– Det var spesielt Nils Johansen, Geir Jenssen og meg, men jeg husker ikke alle som var involvert. Først var det mye eksperimentering og opptak, uten at vi fikk til noe. Geir var den første som lagde et album, med prosjektet som het E-Man (i 1984-journ-anm.).
– Og der var jo du med, i alle fall på førstelåten. Men kom dette albumet kun ut «posthumt»?
– Det ble gitt ut på kassett. Så ble det reutgitt på vinyl for noen år siden. Men det var nok den første utgivelsen fra denne gjengen i Tromsø.
På dette tidspunktet er ikke ordet «dansemusikk» noe som klinger spesielt godt for Per.
– Jeg kunne ikke fordra disco, og den greia der. Geir og jeg brukte å dra på Rogers, der vi satte oss på et bord helt ytterst for å drikke øl. Hvert femte minutt gikk vi bort for å mase på DJ-en, om å spille «Blue Monday» av New Order. Og han nekta først, fordi det var altfor «crazy» musikk. I dag er det tidenes mest solgte 12-tommer, men der og da ble det ansett som veldig alternativt. Og i dag er jo Tromsø full av interessante ting, mens da var det ikke et veldig kulturelt sted. Man måtte finne på ting sjøl.
– Hadde ikke peiling på hva jeg drev med
Etter en periode i Oslo havner Per i London høsten 1987, etter å ha kjøpt en Interrail-billett. Der blir han boende i flere år.
– Først bodde jeg i okkuperte hus i Hackney. Da ble jeg eksponert for de første acid house og techno-tingene fra Detroit og Chicago. Der hadde man beaten, og slapp å strukturere den inn i låter. Beaten funka i seg sjøl, og ute på dansegulvet. Det ble en skikkelig aha-opplevelse, for min del.
I 1990 gir han ut sitt første album under navnet Mental Overdrive.
– Musikken låt hardt og industrielt, og gikk fort. Jeg hadde ikke peiling på hva jeg drev med, men den første skiva fikk god respons.
– Ifølge deg sjøl har du alltid holdt på med musikk for «spesielt interesserte». Hva er grunnen til det?
– Jeg er jo sjøl spesielt interessert, og da passer det best å operere innenfor den mest upopulære delen av populærmusikken. Drivkrafta har vært å pushe seg sjøl og egne grenser fremover, for å finne på nye ting hele tida. Og det finnes vel ikke noen oppskrift på kommersiell suksess.
– Da du traff Aggie (Peterson), etter å ha flytta til Oslo, hadde dere vel litt popsuksess da du ble involvert i hennes Frost-prosjekt?
– Ja, hun hadde allerede gitt ut debutalbumet da. Men platene vi ga ut sammen, hadde god spredning internasjonalt.
– Hvordan har du klart å leve av å lage og spille musikk for spesielt interesserte?
– Det står ikke noen Porche i bakgården, for å si det sånn. Men det har eksistert en nisje for denne musikken. Om man slår sammen alle de internasjonale miljøene blir det stort nok til at hjulet ruller. Økonomien i platesalg falt bort riktig nok bort, så etter hvert ble inntektskilden å reise rundt og spille.
– Hvorfor flyttet dere hjem til Tromsø, og stiftet familie her?
– Vi måtte flytte ut av studioet og varehuset der vi bodde, men at det ble Tromsø var egentlig litt tilfeldig. Jeg hadde ikke bodd i byen på veldig mange år, så mine kompiser fra oppveksten var ikke her lengre. Men det var en unge på vei, og vi fant ut at det var mye artige folk her etter å ha vært i Tromsø et par måneder. Kunstakademiet hadde et ledig rom jeg kunne bruke, og det var deilig at man fikk litt ro i hodet av å bo i Tromsø. Det var ikke noe mas her, og jeg hadde fått litt «klaus» av miljøet i Oslo på slutten der.
Jubileum og doktorgrad
«A multi-dimensional autobiography». Slik beskrives Pyramids on the Moon – prosjektet som har endt opp med at Per Martinsen nå opererer under tre forskjellige musikalske alias.
– Hva er egentlig dette for noe?
– Faen, for et spørsmål. Haha! Det starta med at jeg søkte meg inn på Musikkonservatoriet for å forske på resonans, i en doktorgrad. Jeg er opptatt av fysisk lyd; å flytte luft, og alt det der. Så skled det helt ut i alle slags aspekter. Gjennom å være ansatt i tre år, fra 2019 til 2021, fikk jeg jo mye tid til dette. Så jeg utviklet prosjektet til å spørre spørsmålet: Hva er emosjonell resonans?
Midt i arbeidet med doktorgraden har Mental Overdrive 30-årsjubileum. Per får penger til å etablere en nettside, og begynner å rote rundt i esker etter gamle bilder, flyere og presseutklipp.
– For første gang i livet måtte jeg se bakover, ikke fremover. Så jeg begynte å skrive på en fiktiv sjølbiografi om hvordan Mental Overdrive kunne ha vært – om jeg ikke kjente meg sjøl, men så alt fra utsida. Så fikk jeg lyst til å lage musikk med utgangspunkt i denne «fake»-versjonen av meg.
Skrivinga ender opp i to nye musikalske alias, i tillegg til Mental Overdrive. Om kreativiteten hentes hovedsakelig fra 80-tallet, før Per ble opptatt av instrumentell techno, er det Naeon Teardrops. Om Per ikke kunne noe som helst, og kun eksperimenterte, er det Wave∞Form – som ga ut albumet «Upon These Waves I Sleep» i fjor.
– Jeg fikk et ønske om å lage musikk basert på mine formative år. Gjennom Naeon Teardrops fant jeg tilbake til band som Depeche Mode og The Cure, som var store i livet mitt på et tidligere tidspunkt.
Per Martinsen alias Naeon Teardrops gir så ut en singel, med falsk copyright datert 1987.
– Til min store overraskelse kom singelen inn på alternativ-listene i Tyskland. Da ble plutselig dette prosjektet til virkelighet. Dermed balla det på seg, og nye låter med synthpop – eller darkwave som det kalles i dag – ble laget.
– Og nå har det endt opp i dette albumet.
N∆EON TE∆RDROPS har releasekonsert, med Tromsø-bandet nonne gjeste-DJs, på Amtmandens lørdag 9. september.