MIRA THIRUCHELVAM OG VESTNORSK JAZZENSEMBLE
«Pantone 448c with Cumin»
SNN Scene, Studenthuset Driv
Tromsø World Festival, 02.11.2023
Mira Thiruchelvam har de siste fem årene kanskje vært best kjent som fløytist i det norsk-tamilske bandet 9 Grader Nord, og har i det siste også vært med som turnémusiker for hiphop-duoen Karpe. Hun er også anerkjent for sitt arbeid som låtskriver og produsent for artist-ektemannen Gutu Abera, som tidligere i år resulterte i en pris fra All Africa Music Awards.
I forbindelse med sitt blodferske verk «Pantone 448c with Cumin», sto hun på Drivs hovedscene med det prosjektbaserte orkesteret Vestnorsk Jazzensemble, som for denne anledningen besto av ytterligere ni håndplukkede medlemmer, med sine respektive musikalske bakgrunner fra ulike hjørner av verden.
Her var kanskje det lille verdenshjørnet Bergen spesielt sterkt representert i grunnkompet, inkludert Datarock-saksofonist Kjetil Møster, som de siste 20 årene må ha spilt med det meste som kan krype og gå innen både rock og jazz, både i og utenfor Bergen.
Litt skuffende var det kanskje at Broen-vokalist Marianna Røe ikke dukket opp som annonsert, men med akkurat dette ensemblet er jeg litt usikker på hvor stor rolle det egentlig spilte at hun manglet.
Da konserten kom i gang etter ett minutts stillhet, var det nemlig flere på scenen som fikk stjele showet i tur og orden, med fantastiske og gåsehudfremkallende sangprestasjoner, levert først og fremst av Tejaswinee Kelkar, men også Nawar Alnaddaf, som har sine musikalske røtter innen henholdsvis nordindisk og arabisk musikk.
Den norsk-tamilske perkusjonisten Kanesan Suntharamoorthy var også en fest å følge med på, spesielt under trommeduellen mellom han og trommeslager Øyvind Hegg-Lunde, men også på partiene hvor det ikke skjedde så mye annet.
Et eksempel som skilte seg ut som spesielt minneverdig, var komposisjonen som besto av fire «ragaer» (en type melodiske rammeverk, unikt for klassisk indisk musikk), hvor det delvis kun besto av fløytespill over ekstremt komplekse rytmiske mønstre, men med en musikalsk dybde jeg sjelden har sett maken til.
Utover konserten befant de ti musikerne seg for det meste i krysningspunktet et sted mellom sørasiatisk folkemusikk og erkenorsk fjelljazz (tenk Garbarek), men de dro også inn elementer som kunne minne meg vagt om alt fra Mulatu Astatke og Jaga Jazzist til ren hippie-improvisasjonsfest.
Det kan nevnes at det ikke var alt som satt som boltet til gulvet absolutt hele tiden, og samspillet føltes kanskje litt uforløst og nølende til tider, spesielt helt i starten. Selv synes jeg ensemblet fungerte best når det ikke fløt for mye ut i ren jazz-fusion, og hvor Thiruchelvam førte den musikalske regien mot det mest tradisjonelle – men det var jevnt over en underholdende og sammensatt konsertopplevelse med positivt fortegn.
Her bør det også nevnes at dette er musikere som knapt har spilt sammen mer enn noen dager – og at verket hadde urpremière dagen før de besøkte Tromsø – så noen små imperfeksjoner her og der må kunne tilgis.
Når avslutningsnummeret oppsummerte alt det beste med konserten perfekt, og resulterte i stående applaus fra publikummet, tenker jeg det er et greit tegn på at man har gjort det meste riktig. Med flere knallsterke høydepunkter holder dette til en knepen femmer.