CULT MEMBER - Little Henrik, 20.07.2023
– We want you to go fucking hard, like we know you can, kauker Cult Members Julian Earley til publikum et godt stykke ut i konserten. Da har festivalens første moshpit blitt åpnet, på brutalt vis, for lenge siden.
Tromsø-bandets amerikanske frontmann har vært litt ekstra smart, og valgt ut patriotisk superhelt-bekledning for anledningen.
Vokalisten har ellers en fremtoning som snytt rett ut av ei campingvogn, som er full av sammenklemte ølbokser og tomme fleskesvor-poser.
Og enda bedre, Earley høres ut som om han kommer fykende ut av denne campingvogna, klar for å ta en grusom hevn over alle kjipinger. Du vet, de folkene som prøver å gjøre livet fornuftig, edruelig, moralistisk – og alle andre versjoner av kjedelig. Og kun sekunder inn i «All Gone» blir det klart – denne konserten blir ikke kjedelig.
Å vrenge et førsteklasses «BLEEÆÆÆAAARGH!» ut av halsen er en undervurdert kunstform. Og Earley må ha studert selve Kongen, Elvis Presley, på toalettet en augustdag i 1977, siden han matcher sine sangprestasjoner med den perfekte ansiktsmimikken.
Gjengfølelsen er reell idet Cult Member går til angrep på omgivelsene denne torsdagskvelden. Midt i den herlige «Cave Rave» slår det meg at disse fire er en kombo der hjulene i musikken lett ville ha falt av, om en av brødrene skulle forsvinne.
Bandets åpenbare metal-alibi, Casper Nilsen, skyter ut gitarsoloer som Hanneman/King i 1986. Trommis Truls Norbye og bassist Rolf Ole Rydeng Jenssen utgjør en rytmeseksjon du ikke vil havne i en sandwich imellom. Om ikke «bankekjøtt» er fysiske favoritt-tilstand, da.
Sistnevnte bidrar også med sine karakteristiske grynt. Det er nærmest slik at man ser barten vokse for hver gang han nærmer seg mikrofonen, selv om denne røslige herren gjerne kunne fått litt høyere volum på mikken sin.
Jeg innrømmer glatt å være svak for Cult Members brubygging mellom thrash metal og hardcore punk, ispedd en dæsj powerviolence.
Tromsøværingene har skapt sin egen greie, og står ikke tilbake for noen andre hardtslående harrytasser – verken i Norge eller utlandet.
En konsert på 40 minutter blir dog ganske lang, om den er fullpakket av sprengstoffet Cult Member skyter ut. Når man tar pauser på cirka halvannet sekund mellom hver utblåsning – eller låt, som det også kalles – er det imponerende å «få han opp igjen» så mange ganger.
Gutta holder energinivået oppe nesten helt frem til slutten, og berger stumpene på pur innsats idet Earley velter seg sjøl ut i en stagedive under sistelåten «Get Pumped».
Bandet gikk så vidt glipp av en Spellemannpris for fjorårets debutplate «Infinite Death». Jeg håper Cult Member lurer døden, og forsetter å dyrke hva enn slags figur som hjelper bandet å male frem den herlige musikalske styggedommen vi fikk slengt i fleisen foran Little Henrik-scenen denne torsdagskvelden.
Dette var bare nemlig jævlig artig. Og dette er jo hele poenget med hyperaktiv rock: Å få svetta og headbanga ut alt det mentale slagget er en avhengighetsskapende følelse, og resepten ligger klar foran scenen når Cult Member holder konsert.