Gojira fortsetter å forsyne seg godt av kilder fra hele metal-spekteret. Kvartetten kombinerer seig og repetitiv sludge og et vell av undresjangre, med progressive elementer. På sin siste skive følger de også i sporene til 70-innovatører som Rush og Blue Öyster Cult, og det er kanskje gjennom dette franskmennene sin folkelige appell kan forklares? I flekkene låter de som en slags metal-utgave av (70-tallets) Pink Floyd.
For en som liker sin metal i svart-hvitt (vel, mest svart egentlig) dveler franskmennene i overkant mye i gråsonen. Brutalt eller ekstremt er det ikke, og den gjengse beskrivelsen av Gojira som et death metal-band, er pr 2016 like presis som en beskrivelse av Amy Winehouse som levende. På «Magma» girer Gojira ned intensiteten fra sine tidligere album. Kvartettens nye skive er faktisk overraskende soft.
På tross av deres åpenbare ferdigheter, lar heldigvis aldri Gojira selve musiseringen komme i veien for musikken. De er ingen gjeng med show-offs. Gitar- og trommespillet er krydret med en hel del lekre detaljer og uforutsette, men treffsikre vendinger. Verre er det med sangjobben til Joseph Duplantier, som veksler fra det søvndyssende til det halvveis engasjerte. Har de ikke tran i Frankrike?
Soundet er av det komprimerte slaget – hvor alle anslag på instrumentene dyttes opp i fleisen til lytteren. Denne tabloide produksjonsstilen er fortsatt ansett som «moderne» snaue tredve år etter at den oppsto som følge av digitaliseringsteknologien. Enda verre enn at kantene er filt myke, er det at mye av musikkens iboende nystikk forsvinner i prosessen.
«Magma» er ikke genial, men solid og jevn på alle vis. Gojira treffer ikke primalnerven, men spiller sin egen form for «smart metal» – der kreativitet og fysisk fingerspissfølelse trumfer impulsivitet og villskap. Dynamikken mellom de fire medlemmene er god, og ikke av typen som går over i mekanikk.
Det kan tidvis låte for kontrollert og behersket, men det viktigste er – som alltid – selve låtmaterialet. Franskmennene slurver overhodet ikke i komponeringsarbeidet; de lager innholdsrike låter som vokser for hvert gjenhør. Overgangene mellom de forskjellige partiene låter like naturlig som sømløst.
Jeg gleder meg til å se dette bandet live i sommer. Jeg har en fornemmelse av at musikken vil komme enda bedre til sin rett i sitt naturlige format; med jord-skjelvende bass og volumet på elleve.
